Jeg har ingen ønsker om å være moralist eller kynisk.
Men synes alle mennesker fortjener klar beskjed om virkeligheten.
Da unngår man å skape falske forhåpninger.
Falske forhåpninger som er
nødt til å bli knust.
Under mine vakter innen psykiatrien, har jeg lagt merke til en bestemt type holdninger og atferdsmønster blandt enkelte pasienter. Disse har jeg kommet frem til er ett speilbilde på Norge i dag også
utenfor terapirommet.
Det jeg snakker om er ønsket om å
oppnå mål uten egendeltagelse. Hvilket selvsagt er nederlagsdømt i utgangspunktet.
I terapeutisk sammenheng framstår denne verdensanskuelsen gjerne som en pasient som kommer slentrende inn døra, med ett flyttelass medbrakt av andre. Pasienten framstår som verdensvant, og vet selv veien til røykerommet. Gjerne har pasienten gjemt bort sin egen tobakk, og ber personalet finne frem
"kriserøyken" som en dreven pasient
vet at psykiatrien har. Etter å ha slengt beina på bordet i stua og satt personalet i sving med å diske opp med en
"3-retters" av en smørbrødliste, starter gjerne akkurat denne typen pasient med å kreve
"at noe blir gjordt" eller kort fortalt: Å bli fikset.
Mennesker kan selvsagt ikke
"fikses" av helsevesenet. Hverken med beina på bordet, eller i andre posisjoner. Psykiatri er en lang og komplisert prosess hvor egendeltakelse og selvinnsikt er målet og middelet. Psykiatrien kan guide mennesker på denne reisen. Men det er ingen vei utenom at mennesker må selv ta del i sin tilheling av indre sår.
Her i denne materien tror jeg mye av årsaken til psykiatriens mislykkethet ligger. På ett eller annet tidspunkt sviktet vi i å kommunisere skikkelig at man i siste instans, nå som alltid før, kun har seg selv som redning.
Ingen lettvint vei til målet, dessverre.
LOGG INN
