Bob Dylan - Modern Times (2006 SonyBMG)
Bob Dylan kommer i triologier. Gode og dårlige. Modern Times markerer avslutningen på en av de gode.
Sist gang Dylan ga ut tre gode album på rad var trekløveret Blood On The Tracks (1975), The Basement Tapes (innspilt 1968, utgitt 1975) og Desire 1976. Siden den gang har han variert voldsomt på såvell plate som på konsertfronten. Imidlertid markerte Time Out of Mind (1997) et markant stilskifte - en oppskrift som ble fulgt opp på "Love & Theft" (2001) og nå Modern Times.
Borte er den enorme trangen til å ekspreminetere med kontemporære lydbilder, noe som har skjemmet mange av hans plater post-Desire. Selv om flere av låtene i denne tiden har vært Dylans aller beste har det altid ligget noe ufullendt og uforløst over nær sagt samtlige utgivelser. Noen har i tillegg vært absolut helt ubrukelige, skjemmet av enten uforståelige låter og elendig produksjon. Var dette viorkelig mannen som har gitt oss rockehistoriens beste og viktigste utgivelser? Ja. Han strevde bare fryktelig med å finne sin plass i en verden hvor det ikke er rom for introverthet.
Med Time Out of Mind, "Love & Theft" og Modern Times har imidlertid Dylan funnet sin plass igjen. Borte er fett betalt studiomusikkere og hippe produsenter. Disse er erstattet med hans eget husband fra "Ther Never Ending Tour" og produskjonen er kreddittert Jack Frost - et av Dylans mange alias når han legger hodet på blokken. De to foregående er forøvrig produsert av Daniel Lanois - men lyden på Modern Times legger seg tett opp til disse.
Modern Times starter med den spenstige boogieblues i Thunder On The Mountain hvor Dylan blir skjeldent selvanskuende i de fantastiske linjene: "I was thinkin' 'bout Alicia Keys/Couldn't keep from cryin'/She was born in Hell's Kitchen and I was livin' down the line/I've been lookin' for her even clear through Tennessee."
I fortsettelsen får vi myk shufflerock i Sprit on the Water, drivende rockabilly i Rollin' & Tumbelin' og en vakre balladen When the Deal Goes Down. før platens store høydepunkt - den episke Workingman's Blues #2 - som bringer tankene tilbake på Blind Willie McTell - hvor Dylan betrakter de rådende verdensforholdene gjennom linjene "buyin' power of the proletariat's gone down/Money's getting shallow and weak...they say low wages are reality if we want to compete abroad."
Platene er en fantastisk reise i et musikalsk lanskap man kjenner seg godt igjen i, men samtidig er Dylan gledelig ufroutsigbare, denne gangen på en utelukket positiv måte. Stemmen er myk, timingen flott og bandet er laidback også når rocketoget setter igang for alvor som for eksempel på The Leeve's Gonna Break. Tittelen, et nikk til Charlie Chaplin's film-klassiker, bebuder Dylans sedvanlige ironi - selv om han uvanlig eksplisitt.
Modern Times har runder av av triologi som igejn har gjort han til en relevant musikalsk skaperkraft - både kunstnerisk som komersielt. På sikt en klassiker, akkurat nå en en herlig og gledelig konstatering av at de gamle fortsatt er eldst.
LOGG INN
eirhans1
