Høyres valgkampfiaskoer
Høyre gjør det meget svakt i valgkamp etter valgkamp. Hundretusener av velgere har flyktet fra partiet under hver eneste stortingsvalgkamp de siste årene. Hva er det Høyre gjør galt gang på gang?
I juni 1993 lå Høyre og knivet med Ap om å være landets største parti. Et gjennomsnitt av alle målingene ga partiet en oppslutning på 25 prosent. Ved stortingsvalget tre måneder senere fikk partiet kun 17 prosent av stemmene. Om lag 200 000 velgere forsvant i løpet av tre korte valgkampmåneder. Det sterke fokuset på EU-saken den gang, koblet med partiets klare ja-holdning, førte til at Høyre mistet appell i distriktene. Mangelen på et borgerlig alternativ til den sittende Brundtland-regjeringen medførte også at man mistet en del ja-velgere til Ap. EU-saken, som man i utgangspunktet skulle tro var en vinnersak for Høyre, ble i stedet en tapersak.
I 1997 lå Høyre med 17 i snittprosent på målingene i juni. Ved valget i september kunne partiets tillitsvalgte og andre sympatisører med sorg i hjertet konstatere at man med skarve 14,3 prosent gjorde sitt dårligste valg noensinne. Nok en gang havnet Høyre i bakleksa når det gjaldt regjeringsalternativer. Og man kom ytterligere bakpå da Jaglands ultimatum om at Ap måtte ha 36,9 prosents oppslutning ved valget for å fortsette og regjere, med et trylleslag vitaliserte sentrumsalternativet. KrF, verdier, kontantstøtte og barne- og familiepolitikk kom derimot skikkelig i valgvinden.
Fire år senere fikk Høyre gjennom vinteren og våren 2001 servert en rekke FrP-velgere i fanget da velgerkonkurrenten slet med en rekke interne problemer, utrenskninger, sex-skandaler m.m. Målingene i juni viste at Høyre i snitt hadde hele 29 prosents oppslutning blant velgerne. Etter hvert som valgkampen kom i gang for alvor, raste støtten og partiet fikk ved valget en oppslutning på 21 prosent. Nok en gang mistet over 200 000 velgere tiltroen til partiet i løpet av valgkampen. Sentrum gikk igjen til valg som eget regjeringsalternativ, og Høyre havnet atter en gang i skyggen av KrF og statsministerkandidat Bondevik i valgdebattene. Våren og forsommerens fokus på skatte- og avgiftpolitikken, ble i løpet av valgkampen dreid over på andre saker.
I det til nå siste stortingsvalgåret, i 2005, lå det daværende regjeringspartiet Høyre med en oppslutning på 17 prosent i juni. Heller ikke under denne valgkampen gjorde partiet noen særlig god figur. Tvert i mot. Høyre endte ved valget opp med nok en historisk bunnotering, denne gang på 14,1 prosent. På nytt ble regjeringsspørsmålet en tapersak for Høyre bl.a. fordi FrP under valgkampinngangen i juni torpederte den sittende Bondevik-regjeringens muligheter til å fortsette etter valget. Helse og eldreomsorg ble den store enkeltsaken i valgkampen, noe både Ap og FrP tjente stort på.
Årsakene til Høyres valgkampfiaskoer har to fellesnevnere: Partiet makter for det første i liten grad å få satt sine vinnersaker på dagsorden. Og Høyres desidert beste sak er skatte- og avgiftspolitikken. Dette viser valgundersøkelser utført av bl.a. valgforsker Bernt Aardal. For det andre så er det et vedvarende problem for Høyre at man ikke makter å komme i ledende posisjon som garantist for et samlende og bredt ikke-sosialistisk regjeringsalternativ. Det er påfallende at de fire borgerlige partiene verken før, under eller etter valgkampene greier å opptre samlet. Mangelen på borgerlig samarbeid rammer Høyre særlig hardt.
I tillegg er det slik at moderne valgkamp først og fremst føres i media. Det er her valgkampen avgjøres. Med media er det i valgkampsammenheng særlig snakk om TV, og da i betydningen NRK og TV2. Samtidig blir valgkampen bare blir viktigere og viktigere for det partivalget velgerne gjør på valgdagen. Flere og flere velgere bestemmer seg for parti først i løpet av den siste uken før valget. I sum innebærer dette at politikernes opptredener i TV-debattene også blir viktigere og viktigere.
Fortsatt legger (heldigvis) velgerne mest vekt på saker og partienes standpunkter når de gjør sine valg. Men gode partiledere, som får fram sitt partis beste saker og gjør sterke TV-opptredener, er åpenbart også et pluss. Et slikt pluss har ikke Høyre hatt de siste 15 årene. Mye bra kan sies om folk som Jan Petersen og Erna Solberg, men deres opptredener i TV-debattene har sjelden vært av det imponerende og velgertiltrekkende slaget. Oppfatningen av slikt er selvsagt subjektivt, men denne skribent synes definitivt at folk som Carl I Hagen, Siv Jensen, Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik har behersket TV-mediet i langt bedre grad enn Høyres frontfigurer.
Før den nært forestående lokalvalgkampen er det likevel et lite lys i Høyres bekmørke valgkamptunnell. For både ved den forrige lokalvalgkampen i 2003 og i 1999 fikk partiet to sjeldne løft. Det henger bl.a. sammen med at man ved lokalvalg stort sett slipper å forholde seg til regjeringsspørsmålet. Samtidig understreker dette det enorme behovet Høyres har for å få avklart denne mer eller mindre sammenhengende hodepinen for partiet de siste 20 årene, i god tid før man går inn i det store slaget om makten i 2009. Venstre og KrF vil spille en nøkkelrolle i forhold til regjeringsalternativer. Signalene fra disse to partiene er så langt ikke spesielt lovende, sett med Høyres øyne.
For borgerlig samling, eller ikke-sosialistisk samling om man heller vil, synes fortsatt å være et D-moment av en øvelse. Og vel så det. Å avsette Erna Solberg og innsette en Kristin Clemet, en Børge Brende eller en John G. Bernander som ny Høyre-leder før valgkampen braker løs om to år, vil muligens hjelpe på Høyres TV-problem. Men det vil ikke hjelpe på Høyres regjeringsproblem. Og det siste er det viktigste.
LOGG INN
