Filmen er en underholdende sci-fi lagt 300 år frem i tid. Den Verden vi blir presentèrt for her er på mange måter den rake motsetningen til den dystopien vi blir presentèrt for i 1980-tallets
Blade Runner. Menneskene har nådd ett befolkningstall på 200 milliarder, som lever fritt og godt i velstand og fred. De forbaskede flygende bilene er selvsagt med, uten at dette ødelegger filmopplevelsen. Menneskene ser tildels ut som om de har rømt ifra en Gay Pride Parade - Så fashionistas burde like denne her.
Filmen er en renspikket actionfilm. Men som i de fleste gode actionfilmer finner man en hel rekke med lett gjenkjennelige arketyper. Arbeiderklassen: representèrt ved drosjesjåføren Korben Dallas. Militærstanden: representèrt ved General Staedert, som skyter først og stiller spørsmål etterpå. De religiøse: representèrt ved den velmenende men humørløse Vito Cornelus. Krigerne: representèrt ved ærekjære Mangalorer. Selvoppofrende idealister: representèrt ved Mondoshawanenes Leeloo. Pompøse politikkere: representèrt ved den bablende Presidenten. Artisten: representèrt ved den jublende selvopptatte Ruby Rhod. Og businessmannen: representèrt ved Zorg, som gladelig gjør en god handel med fanden sjøl (literally)
For filmens skurk er ingen mindre enn gode gamle fanden sjøl i ei ildkule, som kommer for å legge universet øde for alt liv. Hverken mer eller mindre. I den anledning havner vår mann Korben Dallas i Fhloston Paradise, hvor filmhistoriens kuleste opera blir fremført av blekkspruten Plavalaguna. Og alt som kan krype og gå av skurker er hakk ihjel. Alt ender selvsagt med en utrolig shootout i Deep Space som seg hør og bør.
Om det ender bra? Gjett...og kjærlighet og respekt for livet er viktig.

Supergreen?