DEMOKRATER?: Sverigedemokratene anno 1996 og 2006. (fra expo)
Gamle og nye nazistiske og rasistiske grupperinger benytter seg nå i stort monn av dette til å pusse opp imaget sitt, og nå ut til nye grupper. Partier som " Sverigedemokraterna", som langt utpå 90-tallet gikk rundt i nazi-uniformer på sommerleirene sine, har nå byttet ut brunskjorta med blådressen, og snakket om "rase" er byttet ut med "kultur" og "religion". Men politikken bak retorikken er akkurat den samme. Folka som blir utsatt for hetsen er de samme, og konsekvensene av politikken er også den samme: Stigmatisering av, og hat-propaganda overfor mennesker som er så uheldige å være født, eller ha opphav utenfor vesten.
Også her i Norge har vi slike grupperinger. Selv om miniputtpartier som " Norsk Folkeparti" og "Norgespatriotene" er for små og svake til å utgjøre noen demokratisk trussel, bidrar de likevel til å spre gift i en del lokalsamfunn. Heller ikke "storebrødrene" på høyresida – Demokratene og Frp er helt frie for slikt grums, selv om Frp de siste årene har gjort en storrengjøring gjennom å luke ut de rasistene som ikke holdt retorikken sin helt etter den nye partilinja (noe som jo er den direkte årsaken til både Demokratene og Norsk Folkeparti).
Også i Norge dukker dermed debatten om rasismebegrepet stadig opp, og særlig i mange av de mer hatske og usaklige nettdebattene kommer anklagene om "feil" bruk av "rasisme". Det som kjennetegner debattantene som angriper "venstresidas misbruk av rasismestempelet" osv. er jevnt over at de har brukt en ordboksdefinisjon av begrepet fra 1950 som sitt utgangspunkt. – Dvs. at så lenge du ikke åpent betrakter bestemte folkegrupper som mindreverdige på et rent genetisk grunnlag – da er du ikke rasist.
Jeg vil motgå denne forståelsen av begrepet på flere punkter. For det første gjør den det svært enkelt for åpenbart nazistiske og rasistiske grupperinger som de nevnt over å bare bytte ut ordet "rase" med "kultur", og så kan de fortsette akkurat på samme vis som før med hatpropaganda mot store menneskegrupper, men altså renvasket for "rasismestempelet". 1930-tallsrasisme har ikke vært spesielt populært i Europa etter 2. verdenskrig, da svært mange fikk se konsekvensene av politikken, og følte den på kroppen. I dag opptrer rasismen derfor i nye, og mer skjulte former.
Som et andre punkt er det åpenbart å påpeke at begrepet "rasisme" faktisk har en videre betydning enn den snevre betydningen som mange forsøker å innsnevre det til. Dersom vi går til den forskningen som finnes rundt rasisme, og ser på den måten de som faktisk jobber med rasisme bruker, ser vi at de har en mye mer nyansert, og vitenskapelig tilnærming til begrepet. Jeg skal under sitere et par korte utdrag fra fagboken "De liker oss ikke" Den norske rasismens ytringsformer, redigert av Ottar Brox, fra 1997 (den er altså eldre enn "post 9-11-debatten" og er dermed ikke farget av denne). Boken er, som det står i forordet "laget for om mulig å bli enig om hva slags holdninger og handlinger det har noen mening å bruke betegnelsen "rasisme" på".
I en oppsummerende avslutningsartikkel skriver Brox bl.a. at "vi tar her utgangspunkt i et mentalt bilde som rasisten har av etniske eller kulturelle grupper som mindreverdige, umoralske eller på annen måte negativt avvikende i forhold til ens egen etniske kategori, altså i forhold til den "normalen" eller målestokken som rasisten bedømmer andre etter"
Videre skriver han spesifikt at "Rasisme i opprinnelig, førkrigs- eller genetisk forstand er i dag lite interessant. Det kan ha de samme konsekvensene å tillegge årsaken til folks "foraktelige egenskaper" til deres kultur som å tillegge deres gener dette ansvaret. … vi [har] ofte forestillinger om at "kultur" er noe like stabilt og uforanderlig som arvestoff".
Brox og de andre forskerne i dette prosjektet fra forskningsrådet er altså fullt inneforstått med at "kultur" kan fungere like godt som genetikk som grunnlag for rasistisk propaganda, og forholder seg dermed naturligvis til det, og definerer dermed rasisme som et negativt mentalt bilde av bestemte etniske grupper. De er på den andre siden like klare på at ikke all kritikk av kulturelle praksiser og all motstand mot innvandring er rasisme, noe som er åpenbart. Rasisme blir det derimot når man knytter et gjennomgående negativt bilde til en etnisk gruppe, og dermed ser på medlemmer av denne gruppen som nettopp det, og ikke som individer som fortjener lik behandling som alle andre mennesker.
Slik sett er disse to punktene ganske godt underbygd. Et tredje og siste punkt går på dette med et "mentalt bilde". Dersom man har vokst opp i et miljø hvor det er vanlig å se med skepsis på mennesker med annen bakgrunn vil dette fort kunne feste seg som et slikt "mentalt bilde" selv om (eller rettere kanskje nettopp fordi) man ikke er bevisst på det. Slik sett er det selvsagt fullt mulig for en person å være rasist, eller i det minste oppføre seg rasistisk, selv om man ikke selv ser på seg selv som rasist. Med tanke på den verden vi ser rundt oss er det grunn til å tro at de fleste av oss bærer på en del ubevisste negative mentale bilder, som innimellom kan resultere i forskjellsbehandling på bakgrunn av etnisitet. Det vil for eksempel bety at selv den mest hardbarkede antirasist kan opptre rasistisk uten at han eller hun selv er klar over det. Det er altså ikke uten videre åpenbart hvorvidt en bestemt handling er rasistisk motivert eller ikke – skal vi kunne se på noe slikt, må vi heller gå på statistikk, og se om det foregår systematisk forskjellsbehandling.
Rasisme har eksistert i mange samfunn og i mange tidsrom – men det er samtidig ikke et trekk som har vært allesteds- og alletidsnærværende – det kan bekjempes. Rasisme finnes selvsagt heller ikke bare i den vestlige kulturkrets. De japanske okkupantene førte for eksempel en svært rasistisk politikk i Kina under 2. verdenskrig, med store overgrep mot befolkningen – noe historien likevel kan si oss om rasisme – noe som i og for seg er åpenbart – er at konsekvensene av rasismen er verre jo større maktposisjon rasisten er i overfor offeret. Det vil for eksempel si at majoritetens rasisme overfor minoriteten er betraktelig skumlere enn det motsatte – selvsagt med unntak av tilfeller hvor et mindretall ved hjelp av teknologisk og økonomisk overlegenhet har underkuet seg et flertall, enten med vold, eller mer indirekte maktmidler. Et typisk eksempel på det siste (bortsett fra de tidligere nevnte japanerne) er jo hele kolonialismen hvor et par av de groveste eksemplene var Belgias utsletting av halve befolkningen i Kongo, tyskernes utsletting av nesten hele Herero-folket og britenes massemord og utsletting av alle de opprinnelige innbyggerne på Tasmania. I nyere historie har vi jo Apartheid-Sør-Afrika og Rhodesia, og enda i dag har vi et lignende system i Palestina, hvor palestinerne blir forvist til og sperret inne på områder som mer og mer ligner på Sør-Afrikas "bantustans". Man kan også se på dagens globale økonomiske system som fører til stadig økende forskjeller i verden som et slags "Økonomisk apartheid".
Vi har sett rasismens konsekvenser og former – fra de små dagligdagse hendelsene, til de store globale. Den har brakt lite positivt med seg. Hvordan kan den så bekjempes? Jeg vil i hvert fall peke på et punkt. Dersom vi nå aksepterer at rasismen forplanter seg som "mentale bilder" som spres (som memer) innenfor et bestemt miljø, eller en bestemt kulturkrets, er det åpenbart at den best kan bekjempes innenfra dette miljøet, eller innenfor denne kulturen. At for eksempel jeg skulle prioritere å bekjempe vietnamesisk rasisme (nå vet jeg ikke hvor utbredt den er, men det er altså et tilfeldig valgt eksempel) ville være svært lite hensiktsmessig. Da jeg ikke kjenner kodene i den vietnamesiske kulturen, ville jeg fort kunne bidra til det motsatte av det som var formålet – når noen "utenfra" angriper, kommer mange også svært fort i forsvarsposisjon. (Dette siste er for eksempel en mekanisme både Norgespatriotene og Norsk Folkeparti nå har forsøkt å utnytte etter at Ali Farah skrev en kronikk hvor han trakk linjene til dagens vestlige rasisme tilbake til kolonialismen.) Å bekjempe rasismen i ditt miljø er den åpenbare oppgaven for alle som vil rasisme til livs, og passer i og for seg godt både med det gamle bibelsitatet om "bjelken i ditt eget øye", og det gamle slagordet om å drive kamp mot all rasisme "der du jobber, der du bor".
Avslutningsvis, litt om rasjonell og reell kritikk av kulturelle praksiser. Jeg skrev jo over at det var åpenbart at "ikke all kritikk av kulturelle praksiser og all motstand mot innvandring er rasisme". Samtidig vet vi at svært mange som åpenbart er rasister forsøker å gjemme seg bak dette for å slippe å stå fram som tilhengere av et tankesett som har svært liten oppslutning i 2008 – Denne praksisen har nå bredt om seg slik at de som driver god, saklig og viktig kritikk av både religion og kulturelle praksiser, dessverre er i ferd med å drukne i rasister som gjemmer seg bak religion og kultur for å slippe å stå fram som det de er.
Så hvordan skiller man snørr og bart? Det er ikke alltid så enkelt, men dersom man går til hjemmesiden til Norgespatriotene (ledet av ex-Vigrid-medlem (og ex. Frp-medlem) Øyvind Heian (som for øvrig også er dømt for drapstrusler mot justisministeren)), ser man en flott liste over anbefalte "Norske innvandringskritiske sider". Selv om en anbefaling fra Heian i seg selv ikke er bevis for noe som helst, er det en god indikasjon på at de bidrar til å fremme NPs rasistiske politikk, og et tips fra min side vil i hvert fall være å holde disse på en armlengdes avstand: SIAN, Nordfilm, Conflict, Document.no, HonestThinking.org, Human Rights Service, AntiJihad Norge og Folkebevegelsen mot innvandring.
Vil man for eksempel ha en mer rasjonelt begrunnet religionskritikk uten rasistiske baktanker, kan man heller sette seg litt inn i debatten rundt Richard Dawkins & Co. Uten at jeg dermed skal gå god for alt som kommer fra den kanten heller, er det likevel utvilsomt en rasjonell og saklig debatt han legger opp til.
LOGG INN