Sderot, sør i Israel: Når rakettalarmen lyder, har du ti sekunder på å komme deg i sikkerhet!
Sderot er en liten by sør i Israel som teller 20000 innbyggere. Siden al-Aqsa intifadaen brøt ut i 2000, har byen gjentagende ganger blitt beskutt av Kassam-raketter fra byer som Beit Hanoun og Beit Lahia ved Gazastripen. Situasjonen har forverret seg etter at israelerne trakk seg ut fra Gaza i fjor høst, og byen blir nå beskutt omtrent daglig. Sderot befinner seg, med sin knappe kilometer fra grensen til Gaza, i en svært sårbar situasjon ovenfor disse angrepene.
Kassam-rakettene er enkle, ”hjemmelagde” stålraketter fylt med sprengstoff. Disse har i løpet av de seneste årene blitt mer sofistikerte, og rakettene som for noen få år siden var relativt harmløse, inneholder i dag større mengder eksplosiver og representerer dermed nå en langt mer alvorlig trussel mot innbyggerne i byer i det sørlige Israel enn tidligere. Siden 2004 har 14 mennesker på israelsk side mistet livet som følger av slike angrep. I løpet av de to siste ukene har to israelere måttet bøte med livet, mens seks mennesker har blitt hardt skadet av rakettene. Blant disse forsvarsminister Amir Peretz livvakt, som mistet begge bena som følger av skadene har pådro seg under et angrep den 15. november. Det israelske forsvarets harde angrep mot byer nord i Gaza har hatt som formål å forsøke å stanse utskytningen av disse rakettene.
Etter stadig å ha hørt om denne byen i media, bestemte jeg meg for å dra dit for å se hvordan situasjonen virkelig er der. På bussen fra Tel Aviv fikk jeg høre at det tidligere på morgenen hadde falt to raketter i byen, heldigvis uten at noen var blitt skadd. Idet jeg kom frem og ruslet rundt i den lille byen, slo det meg hvor stille og rolig alt var. Det var få folk i gatene, men ved en kafé satt en gruppe mennesker, og da de fikk høre at jeg var der for å skrive en artikkel om byen, var de alle svært interesserte i å fortelle om situasjonen de lever under. Jeg ble vist rundt, både i sentrum og i en av barneskolene.
Innen en radius på omlag 100 meter i byens sentrum ble det pekt ut nærmere ti steder hvor raketter har landet i løpet av de siste par ukene. Merkene etter rakettene kan være en ødelagt mur, sår i asfalten eller i en gressplen, eller hus hvor taket er rast ned. Skolen jeg besøkte er blitt armert med beskyttende mur i retninger mot palestinske byer, og lærerinnen jeg snakket med kunne fortelle at mer eller mindre alle skolebarna lider av stress og traumer. Skolegang blir det så som så med når hverdagen er preget av gjentagende rakettangrep, og skolen har flere ganger, senest nå på onsdag, vært nær ved å bli truffet. Sist uke var det dager hvor kun 40-50 av skolens 400 elever møtte til undervisning, mens dagen jeg var på besøk var det flere tilstede. Lærerinnen kunne fortelle at hun personlig hadde ringt hjem til alle sine elever kveldet før, for å be dem om å komme på skolen.
Omstridt russisk-israelsk milliardær vinner politisk oppslutning ved å opptre som lokal ”Robin Hood”
Et gjennomgående tema rundt kafébordet hvor jeg sitter, er misnøyen med landets politikere og deres manglende handlekraft med hensyn til situasjonen i Sderot. Det at byen er en liten, typisk arbeiderklasseby mener de er årsaken til at politikerne i stor grad velger å overse situasjon der. Skuffelsen hviler også på media, som de mener kun viser interesse om noen blir drept eller hardt skadet, og som ellers bryr seg fint lite om håpløsheten som råder fra dag til dag.
Byens reddende engel er den russisk-israelske omstridte milliardæren Arcadi Gaydamak, som også bisto innbyggerne i nord under krigen mot Hezbollah i sommer. I løpet av de siste ukene har han satt opp busser og hotell i feriebyen Eilat helt sør i Israel, slik at innbyggerne kan komme seg ut av byen og få en pause fra urolighetene. Gaydamak er ettersøkt i flere land for påstander om ulovlig våpenhandel og hvitvasking av penger, og frykten er at han utnytter denne situasjonen til å kjøpe seg innpass i israelsk politikk. Selv uttaler han i israelsk media at han nå har nok oppslutning blant israelere til å bli valgt som statsminister, men at han enda ikke har bestemt seg for om han ønsker å entre den politiske arena eller ikke. Rundt kafébordet nikker alle som en bekreftende til mitt spørsmål om hvorvidt de ville stemt for milliardæren. Han er tross alt den eneste som virkelig gjør noe for innbyggerne her i Sderot, selv om hans løsning jo er kortvarig, og hans hensikter kanskje ikke så redelige.
Kvelden kommer, og jeg tar bussen tilbake til Tel Aviv. Jeg konkluderer med at min tur til Sderot har vært svært så lærerik: Jeg har lært at ved ”kode rød”-alarm, som signaliserer at et rakettangrep er på vei, har du mindre enn ti sekunder på deg til å komme deg i sikkerhet. Jeg, som alle andre, hører kun om angrepene mot byen når noen blir hardt skadet eller drept, men realiteten er den at innbyggerne lever under stadige, ofte daglige angrep fra det nordlige Gaza.
Dagen jeg tilbrakte i byen var heldigvis rolig, og foruten for de to rakettene som traff byen på morgenkvisten var det ingen ytterligere nedslag. For byens 20000 innbyggere er det dog alltids en morgendag som ikke er fullt så fredlig: Dagen etter mitt besøk ble en fabrikk i industriområdet utenfor byen truffet av en rakett, noe som resulterte i en drept og fire skadde. Det som skjer i Sderot synes plutselig så nært og virkelig, plutselig er de menneskene som til daglig risikerer å bli offer for disse rakettene virkelige mennesker, som jeg har drukket kaffe, pratet og ledd med. Forhåpentligvis er de alle raske nok til å komme seg i sikkerhet neste gang ”kode-rød”-sirenen hyler.
LOGG INN
