I alle fall hvis det må ryddes nytt land for å dyrke det. Det er konklusjonen i to forskningsrapporter som ble offentliggjort i tidsskriftet Science nylig:

Joseph Fargione, Jason Hill, David Tilman, Stephen Polasky, and Peter Hawthorne: Land Clearing and the Biofuel Carbon Debt, Science 319, 1235-1238 (2008)
Og
Timothy Searchinger, Ralph Heimlich, R. A. Houghton, Fengxia Dong, Amani Elobeid, Jacinto Fabiosa, Simla Tokgoz, Dermot Hayes, and Tun-Hsiang Yu: Use of U.S. Croplands for Biofuels Increases Greenhouse Gases Through Emissions from Land-Use Change, Science 319 1238-1240 (2008)

Som alle som har fulgt med i klimaspørsmålene vet, er det god latin at bruk av biodrivstoff gir lavere netto utslipp av klimagassen CO2 enn bruk av fossilt brensel. Dette fordi planter høster CO2 fra lufta, og ved hjelp av energien i sollyset omdanner denne til biodrivstoff, eventuelt med noe bearbeidelse etterpå. Og i teorien skal da dette gå i null når det gjelder CO2-utsslipp. Derfor har den norske regjering, og også andre lands myndigheter, bestemt at det skal blandes inn biodrivstoff i bensin og diesel. Riktignok har det hevet seg enkelte kritiske røster, men de later ikke til å bli hørt. Noen eksempler er her og her og her:

De to artiklene i Science er viktige i denne sammenhengen, da de setter opp CO2-regnskap for dyrking av biodrivstoff, hvor det blir tatt hensyn til utslippene av CO2 ved rydding av nytt land.

Mye karbon i jorda
Jord og planter inneholder store lagre av karbon, omtrent 2,7 ganger det som finnes i atmosfæren. Ved nydyrking, pløying og rydding av skog vil en del av det karbonet som er lagret i planter over bakken, i røtter og i jordsmonnet frigjøres som karbondioksid. Det er mest opplagt at dette skjer hvis land ryddes ved å sette fyr på skogen, noe som er vanlig blant annet i Indonesia og til dels i Brasil. Men også ved opp-pløying og bearbeiding av jorda frigjøres det karbon. Dette skaper en "karbongjeld" som det tar tid å betale tilbake, selv om det dyrkes planter på området som produserer biodrivstoff som utgjør en mindre total karbonbelastning på miljøet enn bruk av fossilt brensel.

I den første artikkelen (Fargione et al.) har forfatterne tatt for seg noen scenarier med konvertering av naturområder til oppdyrket mark i Indonesia/Malaysia, Brasil og noe i USA. Det verste tilfellet er oppdyrking av torvmyrer i Indonesia for å dyrke oljepalmer. (Torvmyrer inneholder svært mye karbon, så mye at torv også her i landet er blitt brukt som brensel). Her tar det over 400 år før CO2-gevinsten av å dyrke palmeolje til biodrivstoff overstiger den mengde CO2 som ble frigitt da landet ble ryddet. Tilsvarende tider før CO2-gevinsten blir positiv ved å rydde tropisk regnskog i Brasil for å dyrke soyabønner til biodiesel er anslått til 319 år. Noe raskere går det å betale tilbake CO2-gjelden fra rydding av tropisk savanne i Brasil for å lage etanol fra sukkerrør. Her er tiden før man går i pluss beregnet til 17 år, mens å rydde beitemark for å produsere etanol fra mais i USA er beregnet å gå i pluss etter 93 år.

Den andre artikkelen (Searchinger et. al.) tar mer spesifikt for seg produksjon av bioetanol fra mais i og kommer til tilsvarende resultater. Her er det beregnet at det midlere CO2-utslippet ved å konvertere udyrket mark (blanding av skog og prærie) til å dyrke mais vil være 350 tonn CO2-ekvivalent pr. hektar, mens gevinsten vil være 1,8 tonn CO2 pr. år pr. hektar.

Jeg har forresten tidligere her på bloggen min skrevet om den noe tvilsomme miljøgevinsten av bioetanol. Men der var ikke CO2-utslippene fra åkerrydding med. Så situasjonen er tydeligvis enda verre enn jeg trodde den gangen

Bruk heller avfall
I begge artiklene blir det påpekt at man bør satse mer på å produsere biodrivstoff fra biologisk avfall og restprodukter etter matproduksjon som stammer fra allerede oppdyrket jord, i alle fall hvis hensikten er å redusere utslippene av drivhusgasser. Men her mangler man nok kunnskap og teknologi, og det kreves mer forskning, selv om det arbeides med dette i mange land. Ved å utnytte skogsavfall, landbruksavfall, og for den saks skyld husholdningsavfall, kan man ha håp om å produsere biodrivstoff som i alle fall gir mindre utslipp av drivhusgasser en bruk av fossilt brensel. Og det er ikke bare produksjon av etanol fra cellulose eller metan fra husdyrgjødsel som er mulig. Her kan du for eksempel finne en interessant artikkel om hvordan det kan lages hydrogen fra biologisk nedbrytbare materialer ved hjelp av bakterier og litt elektrisk strøm.

Velmenende myndigheter kan gjøre vondt verre
Som nevnt innledningsvis påbyr myndighetene i flere land økt bruk av biodrivstoff i den hensikt å redusere utslippene av drivhusgasser. Ut fra det som kommer fram her kan det tenkes at kunnskapsløse tiltak for å være flinkest i klassen fører til økte utslipp av drivhusgasser. Dette var også et hovedtema i Time no. 15 2008 under tittelen "The Clean Energy Scam".

Det er viktig å vite hva man gjør, og det er kanskje bedre å utsette tiltakene litt enn å skynde seg så raskt at man snubler i starten. Enda verre blir det hvis man bruker skattebetalernes penger til å subsidiere noe som kan gjøre vondt verre. Her kan man lett gi populistiske politikere og skriveføre miljøskeptikere vann på mølla. Kanskje man burde få en internasjonal sertifiseringsordning for biodrivstoff, med sertifikater utstedt av et organ som kunne sitte på en samlet kompetanse.

Mer forskning
Dette er et komplisert område hvor det trengs mer kunnskap. Den eneste måten å produsere kunnskap på er å drive forskning. Uavhengig av om man mener at klimaforandringene er menneskeskapte eller ikke, vil man i fremtiden trenge alternative energikilder til fossilt drivstoff. Selv om det kan være uenighet om hvor lenge verden kan basere seg på fossil energi, er det i alle fall opplagt at den må ta slutt en gang. Og da er det bedre å satse på en gradvis overgang enn plutselig å bli nødt til å gjøre det

Tidsperspektivet her er kanskje 30 - 100 år, slik at satsing på nye energikilder er en investering for fremtiden. Man kan ikke vente at et privat næringsliv som har et tidsperspektiv fram til neste kvartalsrapport vil ta seg av dette, det er noe politiske myndigheter må gjøre. På en måte kan vi si at det er noe i likhet med å plante skog som ens barn og barnebarn får nytte av, slik norske skogeiere har gjort i generasjoner. Og det er viktig at det satses på et bredt område, ikke bare på forskjellige måter å høste solenergi på, men også på kjernefysisk energiproduksjon.

Jeg ser at Dagbladet i dag 22. april har en artikkel som er relevant for dette.