Høyresiden
I mine blogger har jeg brukt mye energi på å kritisere venstresiden, men ikke vært like flink til å kritisere høyresiden. Derfor skal jeg ta for meg tvilsomme aspekter ved det som gjerne feilaktig kalles for økonomisk liberalisme.
Konkurranse
Høyresiden messer gjerne om hvor viktig det er med konkurranse og at det er statens oppgave å skape et velfungerende marked. Men private selskaper er ikke slosshaner som skal tvinges til å hakke hverandre til blods, selv når de ønsker å samarbeide.
Viktigere enn konkurranse er nærings- og avtalefrihet. Næringsdrivende har også rettigheter. Derfor må konkurransetilsynet avvikles. Statens tilrettelegging for markeder bør begrense seg til å drive et effektivt, korrupsjonsfritt og billig rettsvesen, og på den måten gjøre det så enkelt og trygt som mulig å inngå avtaler.
Konkurranseutsetting
I samme ånd er høyresiden gjerne sykelig opptatt av at alle offentlige oppgaver skal konkurranseutsettes, ut på anbud. Mange tror at konkurranseutsetting er det samme som privatisering, men det er det ikke. Selve eierskapet og ansvaret for tjenestene er fremdeles i hendene på det offentlige, og de finansieres fremdeles over skatteseddelen, ikke som i et regulært kundeforhold.
Følgelig er stykkprisfinansiering, konkurranseutsetting og andre bastardbegreper ikke annet enn statlige forsøk på å lage lekemarkeder, ikke ulikt små barn som leker doktor. Virkelig liberalisering betyr ekte privatisering av offentlige tjenester, altså private tjenester som finansieres direkte av kundene selv, ikke gjennom skatteseddelen og subsidier.
Valgfrihet
Valgfrihet er en velbrukt floskel på høyresiden, gjerne i samme åndedrag som konkurranseutsetting. Men det er potensielt stor forskjell mellom individuell frihet og valgfrihet. Med sistnevnte mener gjerne høyresiden at man skal ha mange valgalternativer å velge mellom, men nevner ikke at måten disse alternativene ofte skapes på er ved å krenke andres rettigheter.
Individuell frihet betyr frihet til å bestemme over eget liv og egen eiendom så lenge man ikke krenker andres tilsvarende rett til å gjøre det samme, hverken mer eller mindre. Om dette av og til fører til færre valgalternativer får det bare være. Individets rettigheter er viktigere enn valgfrihet for en hver pris.
Press i økonomien
Et mantra fra mange såkalte markedsliberalistiske økonomer er at renta må brukes som styringsinstrument for å hindre ”press i økonomien” som kan føre til lønnsvekst. Men lønnsvekst som følge av økonomisk vekst er et gode! Det er jo nettopp slik alle lønnsmottakere blir rikere. En frisør i 2007 har vel omtrent en 100 ganger høyere reallønning enn en frisør i 1857, selv om han ikke er blitt vesentlig mer produktiv. Grunnen? Press i økonomien.
En helt annen sak er at staten forsøker å dope økonomien med å trykke penger. Men resultatet av slik pengetrykkefest er inflasjon. Løsningen er å avvikle Norges bank og gjeninnføre private penger, noe som i praksis trolig vil si en blanding av edle metaller (især gull), eiendom, aksjer og obligasjoner. Når penger ikke bare er papir men representerer virkelige, objektive verdier kan ikke penger lenger trykkes opp i vilden sky, og problemet med inflasjon er borte for godt.
Forbuk som vekststimulant
Nært beslektet med press i økonomien er statens bruk av pengetrykka for å ”stimulere” økonomien med forbruk. Forestillingen er at det er forbrukeren som driver økonomien rundt, men dette er feil. Investering, ikke forbruk skaper økonomisk vekst.
For å illustrere dette med et ekstremt tilfelle: folk kunne satt 90% av det de tjente i banken og likevel ville ikke økonomien ha kollapset (forutsatt en myk overgang slik at industriene hadde hatt tid til å omstille seg). Hvorfor? Fordi pengene ikke blir liggende å støve ned i en bankboks når du setter dem i banken. De blir investert, hvilket vil si forbrukt av kapitalister, altså kjøp av maskiner, bygging av infrastruktur, investering i forskning og utvikling osv.
Forbruket går altså ikke ned bare fordi man setter pengene i banken, det blir bare dreid over på andre typer forbruk som fremmer større økonomisk og teknologisk utvikling. Det finnes altså ingen grunn for staten til å ”stimulere økonomien” med litt inflasjon. Tvert i mot er dette svært skadelig.
Homo Economicus
Tro det eller ei, alt i verden dreier seg ikke om penger. Hører en på enkelte politikere på høyresiden får en inntrykket om at alt folk tenker på dagen lang er penger. Penger er en viktig del av livet, men livet består av mer enn penger. Tid er også viktig og vi har bedre ting å bruke tiden på enn å finne de beste tilbudene på kjøttkaker og lyspærer.
Det åndelige og moralske aspektet forsvinner ofte i høyresidens politiske budskap, og dette er synd. Essensen i liberalismen som politisk system er ikke penger, men individuell frihet, og dette innebærer ofte helt andre verdier enn å skaffe seg mest mulig penger.
Høyresiden har i likhet med venstresiden blitt forpestet av materialismen, en forferdelig filosofi som reduserer mennesker til penger, miljø, gener og atomer. Materielle goder er selvsagt viktig, men uten det åndelige aspektet blir alt dette fryktelig hult. Vi trenger mer enn vann, mat og klær for å leve fullgode liv. Som mennesker er vi født med fri vilje og dette er en muskel vi må trimme daglig, ellers forvitrer og vegeterer vi.
Materielle goder har størst verdi for oss når vi produserer dem selv, og det å mestre sitt eget liv gir større tilfredsstillelse enn å bli passet på av en faderlig stat. Livet handler altså om mer enn penger, det handler om at hver og en av oss er gud i sitt eget lille univers.
LOGG INN
