Spillteori
Spillteori kan være et nyttig redskap for å forstå prosesser i naturen og samfunnet, men det kan også misbrukes til å trekke fullstendig feil konklusjoner. Jeg skal gi noen eksempler på dette.
Fangedilemmaet
To fanger blir gitt et valg. Hvis begge to støtter hverandre får de bare 1 års fengsel hver. Men hvis en av fangene forråder den andre slipper han fri og den andre får 10 års fengsel. Hvis begge forråder hverandre får de begge 3 års fengsel hver. Ingen av fangene får kommunisere. Hva velger de?
I følge klassisk spillteori er det felles beste for begge å støtte hverandre, men siden det er så fristende for den ene å forråde den andre vil begge sannsynligvis ende opp å gjøre det. Dermed ender man opp med en mindre optimal løsning enn den rasjonelle. Dette skal angivelig vise hvordan felleseiendomstragedien oppstår og hvordan man derfor trenger statlig regulering.
Hva er galt her? Jo, det merkelige premisset at fangene ikke kan snakke med hverandre. I virkeligheten kan jo folk kommunisere. Det er lov å komme med trusler ”hvis du gjør slik og slik så svarer jeg med å gjøre sånn og sånn.” Da blir man enige om den mest rasjonelle løsningen for alle parter.
Ultimatumspillet
Dette spillet fungerer som følger. Person A blir gitt 100 kroner og han må dele noe med person B. Person B har vetorett. Dersom han synes han har fått for lite kan han spille vetokortet sitt og ingen av dem får pengene. Hvor mye bør person A gi til person B for å sikre at B ikke benytter sitt veto?
Igjen i følge klassisk spillteori bør han gi 1 krone og beholde 99 kroner selv, fordi det angivelig er irrasjonelt for en person å si nei til gratis penger. I praksis derimot gir som regel folk nær 50-50, og dersom giveren forsøker seg med en veldig skjev fordeling (90-10) vil i praksis mottakeren bruke vetoretten.
Dette skal angivelig vise at folk er irrasjonelle. Men stemmer dette? Den som sitter med vetoretten har et fantastisk forhandlingskort. Han kan sikre at den andre ikke får noen ting. Dermed kan han si ”gi meg 99 kroner, ellers bruker jeg veto.” I følge den forvridde logikken til spillteori burde da være fornøyd med å bare få beholde 1 krone fordi alternativet er 0 kroner.
I praksis vil han gi mindre enn 99 kroner, som en slags omvendt vetorett. Begge parter sitter altså på like mye makt, både veto og omvendt veto. Hva er da det rasjonelle kompromisset? Jo, 50-50.
Tit for tat
Tit for tat er gjengjeldelse. Er du snill med meg er jeg snill med deg, er du slem med meg så hevner jeg meg. Dette er en type moral som mange dyr har utviklet, men som er særlig utpreget i mennesket gjennom vår rettferdighetssans. Når noe slikt har utviklet seg er det sannsynligvis fordi det lønner seg.
Og ganske riktig. I begge tilfeller ovenfor løses dilemmaene ved å benytte seg av gjengjeldelse som maktmiddel. Dermed viser det seg altså at moral lønner seg og er et redskap for rasjonelle mennesker. Dette, i motsetning til mange tullete konklusjoner i spillteori, er den korrekte konklusjonen.
Rettsstaten
Den objektive, kapitalistiske rettsstaten er tit for tat satt i system. Alle får gjøre som de vil dersom de er grei og snill, men dersom de er slemme kommer staten og utøver straff på vegne av oss. Det er altså rettferdighet med en forsinkelse i seg. Straff handler ikke om hevn men å vise alle andre potensielle kriminelle at staten er effektiv, at kriminalitet ikke lønner seg.
LOGG INN
