USA sluttet å være et laissez faire-kapitalistisk samfunn i 1913 og med “New Deal” på 30-tallet tok landet for alvor steget inn i sosialdemokratiets rekker. Resultatet var den lengste depresjonen i USAs historie med rekordhøy arbeidsledighet i 10 år.
På 60-tallet ble de sosialdemokratiske reformene ytterligere forsterket, med det som resultat at kriminaliteten steg til rekordnivåer og den langsiktige trenden med fall i antall fattige ble reversert.
Til tross for at USA altså i dag er et sosialdemokrati og til tross for at mye av problemene i landet skyldes disse sosialdemokratiske reformene brukes ofte landet som kroneksempel på hvor fæl liberalismen er og all elendigheten den fører til. Og ingenting påkaller større vrede enn fattigdommen i USA, som er legendarisk.
Selv om USA er et sosialdemokrati er landet vesentlig mer liberalt enn Norge, og jeg skal derfor gå i gjennom noen av påstandene om fattigdom i USA.
Den klassiske fremstillingen
Når man leser statistikk over fattigdom i et land vanlig å få en lagvis klasseinndeling. De fattigste på bunn og de rikeste på topp. Ser man ikke noe nærmere på denne statistikken kan man lett ende opp med forestillingen om at det er snakk om et føydalsamfunn eller et slags kastesamfunn, med en egen fattigdomsklasse og egne rikdomsklasser.
Nøyaktig samme illusjon kan man få dersom man ser på et demografikart, altså fordeling av alderdsgrupper i samfunnet. Da kan man lett sitte igjen med inntrykket av at samfunnet er inndelt i aldersklasser. Men det er jo ikke slik at dersom man befinner seg i klassen ”ung” til evig og alltid. Folk eldes og beveger seg fra den ene aldersgruppen til den andre.
Slik er det også med velstand. Noen vil alltid være på bånn, men er det de samme menneskene? Nei. I følge Michael Zweig er det stor utskiftning på bånn:
"While in any given year 12 to 15 percent of the population is poor, over a ten-year period 40 percent experience poverty in at least one year because most poor people cycle in and out of poverty; they don't stay poor for long periods. Poverty is something that happens to the working class, not some marginal 'other' on the fringes of society." (takk til mick82 for fint sitat.)
Med andre ord, kronisk fattigdom er et langt mindre problem enn fattigdomsstatistikken skulle tilsi. For de aller fleste fattige er fattigdom et midlertidig, forbigående fenomen. Hvor forbigående er det snakk om? I sin glimrende og klassiske artikkel ”
By our own bootstraps” fra 1995 fremstiller Dallas Fed fattigdomsproblematikken i et mer realistisk lys.
Statistikken er entydig: jo fattigere man er, jo større sannsynlighet er det for at man kommer til å være rikere i fremtiden. Av de som var i den fattigste femtedelen i 1975 befant bare 5% av disse seg fremdeles i denne laveste inntektsgruppen i 1991. 80,3% av dem tilhørte nå de 60% rikeste i landet, og hele 29% var i den rikeste femtedelen.
Bildet vi får når vi følger mennesker over tid er at fattigdom er et stadium de aller fleste mennesker er innom på et eller annet tidspunkt for så å stige jevnt og trutt og raskt i inntekt, avbrutt av korte perioder med arbeidsledighet og sykdom.
Hvem er de fattige?
En typisk fattig person, både i Norge og i USA, er studenten. En student må ofte bo i kollektiver, med liten plass og lav standard, gjerne uten bil. De aller færreste ville dog drømme om å kalle studenter for reelt fattige. For til tross for lavere standard er det få studenter som faktisk sulter. Tvert i mot har de fleste studenter råd til å sette av et betydelig budsjett til sterkt avgiftsbelagte alkoholvarer. Dessuten er det forbigående, et midlertidig stadium på vei mot et bedre liv.
Nøyaktig denne beskrivelsen – en forbigående fase og relativt god materiell standard – gjør at vi ikke helt klarer å ta alvorlig folk som påstår at studenter er fattige. Vel, av samme grunn er de aller fleste fattige i USA heller ikke fattige. De har det materielt godt og det er en kortvarig, forbigående fase i livet for de aller fleste.
Det finnes ”ekte” fattige i USA også, men disse utgjør langt i fra 13% av befolkningen som sosialister gjerne liker å fremstille det.
Inntekt versus forbruk
Fattigdom måles tradisjonelt i inntekt. Har du 0 i inntekt er du bånn fattig i følge statistikken. Likevel viser forbruksstatistikken noe ganske annet: de fattigste har langt høyere forbruk enn deres inntekt skulle tilsi. Tilsvarende har de rikeste langt lavere forbruk enn deres inntekt skulle tilsi. Målt i faktisk forbruk er det forbløffende liten forskjell mellom de rikeste og de fattigste. Hva skjer?
Svaret er at folk som har høy inntekt sparer, gjerne til dårlige tider, mens folk som har lav inntekt lever på oppsparte midler som de har tjent i bedre tider. Fattigdomsstatistikken i USA er altså meget misvisende. Det er i realiteten en inntektsstatistikk, ikke en fattigdomsstatistikk. Siden de fleste amerikanere sparer medfører det at i det ene året eller to hvor amerikanere havner i fattigdomskategorien (feks. på grunn av sykdom eller arbeidsledighet) lever de av sin private arbeidsledighetstrygd – sparepenger.
I Norge finnes det flere arbeidsledige og syke enn i USA. Dersom disse skulle vært inkludert i fattigdomsstatistikken ville Norge hatt svært mange flere fattige enn USA. Men siden de får offentlige trygder regnes de ikke som fattige. Amerikanere i nøyaktig samme situasjon som lever for egne sparepenger derimot regnes som fattige.
Da er det ikke rart at det er så mange ”fattige” i USA. I Norge kaller vi dem arbeidsledige og trygdete. Hele poenget med et liberalt samfunn er jo nettopp at folk sparer til sin egen sykdom og egen arbeidsledighet. Det gjør man i Norge også, bare at her kalles det ”skatt” og er tvungen til å skje i gjennom staten i stedet for gjennom private aksjefond og spareordninger.
Hvor fattig er de fattige? Mye av forvirringen rundt fattigdom skyldes at fattigdomsstatistikken kun måler inntekt, og ikke velstand. Forbruksstatistikken gir oss et innblikk at de med lav inntekt i vesentlig grad lever på oppsparte midler, men sier ingenting om velstandsnivå. Hva eier fattige? Hva slags materiell levestandard har de?
I fra ”By your own bootstraps” kan vi lese at i 1994 eide 71,7 av fattige husholdninger en vaskemaskin, 50,2% eide en tørketrommel, 19,6% en oppvaskmaskin, 97,6% et kjøleskap, 28,6% en fryser, 97,7% en stekeovn, 60% en mikrobølgeovn, 92,5% en farge-TV, 7,4% en PC, 76,7% en telefon, 49,6% eide airconditioninganlegg og 71,8% eide en eller flere biler! En fattig amerikansk familie i 1994 hadde samme levestandard som en gjennomsnittlig amerikansk familie i 1971.
Jeg skulle gjerne likt å sett en oppdatert versjon av denne statistikken for 2007, for all historisk erfaring viser at de såkalte fattige bare får høyere og høyere materiell levestandard.
Et ærlig og reelt begrep?
Har en såkalt fattig i USA det materielt dårligere enn en arbeidsledig eller syketrygdet person i Norge? Når man leser statistikken på en ærlig måte finner man ut at dette trolig ikke er tilfelle.
Konklusjonen er at fattigdomsbegrepet er mildt sagt lite opplysende. Det måler inntekt, ikke fattigdom. Fattigdomsstatistikken skjuler at lav inntekt for de aller fleste er midlertidig og forbigående, og det skjuler det faktum at folk sparer i gode tider og lever på sparemidler i dårlige. Det skjuler at folk som kalles fattige i realiteten har forbløffende god levestandard. Begrepet relativ fattigdom skjuler det faktum at de såkalte fattige i realiteten har samme levestandard som gjennomsnittet hadde bare 25 år tidligere.
Og ikke minst: norsk statistikk er svært misledende. Det vi i Norge kaller trygdete og arbeidsledige ville i USA havnet i fattigdomsstatistikken, men norske arbeidsledige og trygdete har ikke bedre levestandard enn de som kalles fattige i USA.
Hadde en mer ryddig fattigdomsstatistikk basert på materiell velstand blitt laget ville det blitt tydelig at forskjellen mellom Norge og USA er mye, mye mindre enn man vil ha det til. Og hadde man lagt absolutt velstand og ikke relativ velstand til grunn ville kanskje USA kommet vesentlig bedre ut på fattigdomsstatistikken. I Norge ligger eldre på sykehjem og får elendig stell i offentlig regi. Hadde de blitt behandlet slik i USA av private ville sosialister ikke nølt med å kalle dem for fattige.
Dette betyr selvfølgelig ikke at alt er bare fryd og gammen i sosialdemokratiet USA, men det er ikke så ille der som enkelte anti-liberale mennesker vil ha det til.
LOGG INN
