Jeg har vunnet min første Nobels fredspris. Dessverre gir det meg ikke akkurat noen god følelse. En ting er at jeg deler den med tusenvis av andre bidragsytere til FNs klimapanel. Ja, og med Al Gore også da. En helt annen ting er at jeg er nokså sikker på at folk om få år kommer til å huske tilbake på klimahysteriet med en flau smak i munnen. Nobels fredspris har fått seg nok en kraftig ripe i lakken.
I de vitenskaplige kulissene, utenfor medienes ukritiske søkelys, har det lenge pågått en kritisk debatt om klimaforskningen. Det er en voksende anerkjennelse av at dette fagfeltet gjennomgår en etisk og faglig krise. Graverende og amatørmessige feil blir til stadighet avslørt i klimaforskningen, og enda mer alvorlig er det at ledende skikkelser i fagmiljøet nekter å korrigere dem eller jobber aktivt i mot uavhengig kvalitetssikring og etiske standarder.
I den nylig avholdte
World Conference on Research Integrity som ble arrangert av
European Science Foundation ble klimapanelet trukket frem som et eksempel på behovet for fokus på forskningsetikk:
“The controversies surrounding the recent assessment report of the United Nations' Intergovernmental Panel on Climate Change demonstrates how research integrity is a critical issue not only for the science community, but for politicians and the society as a whole as well.” Konferansens målsetning er å adressere
”[t]he urgent need for fighting fraud, forgery and plagiarism in science world-wide[.]” Klimaforskningen står i en særklasse i forhold til de fleste andre vitenskaper i verden. I alle andre fagfelt er det bortimot automatikk at når en feil eller svindel blir oppdaget blir all forskning som bygger på denne trukket tilbake. I klimaforskningen blir enkelte resultateter brukt i årevis etter at de har blitt avslørt som søppelvitenskap. Det mest kjente eksempelet på dette er den berømte
hockeykøllegrafen.
Et annet grovt eksempel på at lav etisk standard innen klimaforskningen, og især klimapanelet, er at fagmiljøet ser i gjennom fingrene på bruk av åpenlyste faktafeil, propaganda, faktavridninger og direkte løgn så lenge de bidrar til å fremme det politiske målet om å overbevise verden om klimaproblemets alvorlighet.
Det er selvfølgelig snakk om Al Gores film ”An inconvenient truth” som inneholder så mange faktafeil og semi-løgner at den best kan beskrives som fiksjon, ikke som dokumentar. Årsaken til at Gores film ikke har blitt allment avvist som ren miljøpropaganda er at verdens fremste klimaforskere har gått god for den. Den er kanskje ikke særlig faktaorientert, men den skaper i det minste miljøengasjement.
Men slik mangel på integritet er svært kortsiktig og vil til syvende og sist skade både Al Gore og klimapanelets troverdighet. Rett før fredsprisutdelingen erklærte britisk høyesterett at filmen er så
full av feil at den ikke kan brukes som undervisningsmateriell i skolen uten å gjøre elevene klar over at det er en propagandafilm og ikke en vitenskaplig dokumentar.
Dette temaet har opptatt meg lenge, og om en måneds tid kommer jeg ut med en bok som tar for seg disse mørkere sidene ved klimaforskningen. I boken går jeg i dybden på de vitenskaplige, juridiske, teknologiske og økonomiske aspektene ved klimaproblematikken.
En av mine påstander i boken er at dersom Kyoto-avtalen hadde blitt prøvd for retten ville den blitt avvist fordi FNs klimarapport ikke holder som juridisk vitenskaplig bevis for å permanent innskrenke folks rettigheter. Høyesterettsavgjørelsen i Storbritannia om Al Gores film er en gledelig forsmak på dette.
Det skal bli spennende å følge med videre på om klimaforskningen klarer å unngå en kræsj-landing. Så langt er det lite som tyder på det. Min spådom er at innen 5-15 år vil det være klart og tydelig for alle og en hver at klimaboblen har sprukket.
LOGG INN
