Altruismen og det utvidete ego
Spør du en liberalist vil han si at altruisme dratt til sin ytterste konsekvens fører til død og elendighet, at det er en ond moral. Hvordan kan det da ha seg at altruister ser på altruisme som et postivt ideal som gir gode og vare fine følelser? Jeg skal forsøke å trekke noen linjer mellom temaer jeg har tatt opp på bloggen tidligere om altruisme.
La oss begynne med heltebegrepet. Hva er en helt? Spør du en vanlig mann på gata får du noenlunde som svar at det er en som gjør noe for andre mennesker samtidig som han utsetter seg selv for stor personlig risiko. Det kreves ikke nødvendigvis at helten dør eller skader seg for at han skal være en helt, men det å bevisst være villig til dette vitner i altruismen om en stor kjærlighet til noe utenforbi seg selv. Å gå villig i døden for andre er den største tenkelige kjærlighetserklæring. Jesus er kanskje det ultimate eksempelet på en altruistisk helt (Joh, 3:16): ”for så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”
Med andre ord, altruismen appellerer til idéen om at det er bra å være større en seg selv, å ha et utvidet ego. Vi finner samme tankegang i Buddhismen. Jeget er bare en snever liten illusjon. Vi lever i gjennom andre mennesker og andre ting, og selv om vår lille snevre kropp forgår lever vi videre gjennom våre gjerninger, våre monumenter og gjennom andres minner.
Som kontrast til det utvidete ego som ideal har vi det ordinære egoet som de fleste mennesker er utstyrt med. Dette er i altruismen et tilsvarende anti-ideal og omtales i negative ordelag på følgende måte: ”han er selv-opptatt,” ”han tenker bare på seg selv,” ”han mangler empati,” ”han er bare opptatt av penger” osv. Den vanlige mannen i gata går ikke rundt og tar store risikoer på andre vegne. Han er seg selv nærmest og utsetter ikke seg selv eller sine nærmeste for unødig risiko. I altruismen er han derfor snever. Han er egoistisk. Han verdsetter ikke det store altet, Gud, fellesskapet, Gaia.
Hvor i alle dager kommer en slik ideologi i fra? Her skal jeg tillate meg å spekulere litt. Det er svært stor forskjell i mental kapasitet hos mennesker. IQ forteller noe om lærehastighet og evnen til å se abstrakte sammenhenger. Smarte mennesker vil derfor jevnt over ha mye mer kunnskap enn mindre smarte mennesker, og de vil være i stand til å se abstrakte sammenhenger som andre ikke ser. De klarer å tenke mer langsiktig og mer helhetlig. Abstraksjon er jo nettopp evnen til å se stort på ting. Smarte mennesker er derfor ”større i hodet” enn mindre smarte mennesker. De har et utvidet ego.
Hvordan opplever da langt over gjennomsnittlig intelligente personer den vanlige mannen i gata? Jo, nettopp som snever, selv-opptatt og med et begrenset perspektiv på verden. Jeg kan av egen erfaring si at dette kan være en svært frustrerende opplevelse til tider.
Ofte ser smarte mennesker at ordinære mennesker gjør mange snevre og ufornuftige ting i livet sitt. De har meninger som ikke er i deres egeninteresse og minst like ofte finner smarte mennesker at gode prosjekter som gagner alle strander på at folk er for sneversynte: de skjønner ikke sitt eget beste.
Hvordan reagerer smarte mennesker på dette? Jo, mange forsøker å overtale den ordinære massen til å ta del i de begreper og idéer som de har utviklet. Og hvordan i alle dager klarer de det? Moralisering. De forteller dem at de er sneversynte, egoistiske og ikke evner å se stort på ting, ikke er villig til å ofre seg for et større ideal.
Dette er en strategi som fungerer forbausende bra. Ingen vil være umoralske. Alle mennesker liker å se på seg selv som gode, og når da enkelte karismatiske mennesker går foran med et kraftfullt budskap om å se større på ting blir mange inspirert, kanskje særlig hvis de til og med går inn i helteroller hvor de tar stor personlig risiko og til og med selv mister sitt eget liv. Da beviser de at de mener alvor med sine ord og virkelig tenker på noe større enn seg selv.
Alle mennesker vil bli rikere, penere, bedre, smartere osv. Kort sagt, alle vil være større enn seg selv. Dette sammen med en rekke andre egenskaper tror jeg gjør altruismen til et moralsk ideal for mange. Hvem vil ikke være god? Hvem vil ikke ta del i Guds plan? Hvem vil ikke redde verden? Hvem vil ikke være helt?
Smarte mennesker har brukt moral, religion, filosofi, kunst og vitenskap til alle tider for å forsøke å gjete den ordinære saueflokken inn i de store idealer. Moses kom ned fra Sinai-fjellet med bud som han hadde fått ”åpenbart” i fra Gud. De fleste av disse reglene er gode, fornuftige leveregler som er i folks egeninteresse: du skal ikke drepe, lyve, drive hor, være misunnelig eller spre onde rykter.
Men da han så at folket hans hadde funnet seg andre guder i mellomtiden knuste han leirtavlen med budene og dro opp igjen på nytt. Da fikk han trolig åpenbart et par ekstra bud som havnet helt øverst på lista: du skal ikke ha andre guder enn meg, og du skal ikke misbruke Guds navn. Moses var helt alene. Han hadde ingen hær til å tvinge i gjennom sine idéer på det jødiske folk. Det eneste han hadde var Gud i ryggen. Uten at folket trodde blindt på Gud og at Moses var hans utvalgte leder hadde han ikke noen mulighet til å få gjennomført sine idealer.
Selv altså om budene i hovedsak er fornuftige, egoistiske regler appellerte Moses ikke til folks fornuft, men til noe utenforbi deres eget ego, noe høyere enn dem selv. Åpenbart hadde ikke Moses mye tiltro til vanlige folks evner til å tenke langsiktig og fornuftig! Folk flest er som barn, de kan ikke få springe rundt og styre sine egne liv, de må gjetes av de smarte som vet best.
Mange tusen år senere har ikke dette mantraet endret seg særlig mye. Gud er blitt erstattet med fellesskapet, arbeiderklassen, nasjonen eller Gaia, men idéen er den samme: folk flest er snevre og dumme, de bør lytte til de som er større i hodet enn dem selv og la dem få lov til å styre og sette premissene for deres liv. Felles for alle versjoner av altruismen er at de appellerer til mystiske og uoppnåelige idealer.
Det er ikke tilfeldig at smarte mennesker er dramatisk overrepresentert på den ytterste venstrefløyen. Smarte mennesker ser større på ting og for mange av dem bekrefter altruismen den frustrasjon som de opplever over den middelmådiges sneverhet: folk flest er selv-opptatte, snevre, tenker bare på seg selv.
Rasjonell egoisme
Overflatisk sett er ikke liberalister veldig annerledes enn all verdens Moseser, Jesuser og Mussolinier. De er smarte, og de ser ofte ting andre ikke ser. Basert på stikkprøver vil jeg estimere gjennomsnitts-IQen i DLF til å ligge på rundt 130, altså Mensa-nivå.
I tillegg tror liberalister også på et utvidet ego. Men i sterk kontrast til altruistene er dette utvidete egoet hverken overnaturlig eller uoppnåelig. I varierende grad finner vi det i alle mennesker. Vanlige dyr drives nesten utelukkende av følelser og assosiasjoner. De har ikke språk eller abstraksjoner og klarer ikke i vesentlig grad å tenke på sitt ego som noe større enn sin egen kropp.
I sterk kontrast til dette er vi mennesker utstyrt med språk og abstraksjon som gjør at vi klarer å internalisere den ytre virkeligheten i form av kunnskap. Når vi klarer å abstrahere basert på logikk og empiriske data klarer vi å utvide vårt sinn dramatisk. Abstraksjon gjør oss i stand til å holde i vår bevissthet et mentalt kart over hele jorden, ja hele universet og dets lover.
Abstraksjonen gjør at vi klarer å utføre handlinger som fra et simpelt dyrs perspektiv virker som selv-ofring. I stedet for å spise all maten med en gang lagrer vi den slik at vi kan spise den senere. I stedet for å stjele fra naboen, respekterer vi hans eiendom fordi vi ser på han som en potensiell handelspartner og alliert som det er lurt å være på godfot med.
Og ikke minst: vår bevissthet gjør at vi har en følelsesmessig og begrepsmessig tilknytning til både materielle ting utenforbi vår egen kropp. Vi behandler ting i naturen som om de er en del av vår kropp, tar vare på dem, vedlikeholder dem, rafinerer dem og beskytter dem. Disse materielle tingene blir da en del av vår utvidete kropp, vår utvidete ego: eiendom.
Eiendom er altså et uttrykk for at vi mennesker er i stand til å verdsette noe større enn vår fysiske kropp. Handel, samarbeid og respekt for andre menneskers liv og eiendom er et uttrykk for at vi er i stand til å verdsette andre rasjonelle vesener og se egeninteressen i å være deres allierte. Rasjonalitet er et fantastisk redskap for verdiskapning. Derfor lønner det seg å være på godfot med rasjonelle, produktive mennesker.
Det lønner seg å være ærlig og å ha integritet for dette gir oss respekt og troverdighet i rasjonelle menneskers øyne, ikke minst i våre egne. Integritet er en langsiktig investering som krever at man klarer å se lengre enn det snevre nuet. Gjennom abstraksjon kan vi mennesker lære oss prinsipper for å leve i samsvar med vår langsiktige, utvidete egeninteresse.
Å være rasjonelt egoistisk er ikke lett. Det krever mye arbeid og det krever å være i stand til å stå i mot kortsiktige lyster, følelser og impulser for å tjene på det i lengden. Få mennesker klarer å leve fullt ut i henhold til denne utvidete standarden for egoisme, men i motsetning til altruismen er denne oppnåelig. Alle kan mestre rasjonalitet. Alle kan lære å bli fredelige, respektfulle mennesker og å tenke i sin langsiktige egeninteresse. Det er ikke behov for å appellere til guder eller til uoppnåelige idealer og selv-ofring. Rasjonell egoisme handler om å utvide sitt ego, ikke for å ofre seg selv, men for å tjene enda mer. Det handler om å slutte å leve som et vilt dyr og begynne å foredle den unikt menneskelige delen av oss.
Langsiktig skadevirkning
Altruister opp i gjennom tidene har helt sikkert hatt gode intensjoner, men ved å appellere til det overnaturlige og uoppnåelige og fordømme egoismen som noe ondt og snevert har disse tenkerne bidratt til å ødelegge begrepsapparatet til mennesket. De langsiktige skadevirkningene er at altruismen har undergravet rasjonell egoisme. Derfor sliter vi liberalister i motbakke når vi forsøker å appellere til fornuft og egoisme.
Det å få folk til å bli rasjonelle egoister krever paradoksalt nok at folk er i stand til å tenke utenforbi sitt snevre ego, slutte å være så selvopptatte. Paradoksalt blir liberalister beskyldt for å ikke tenke på fellesskapets beste, men liberalister er den eneste politiske grupperingen som ikke arbeider for snevre særinteresser. Arbeiderpartiet taler arbeidernes sak, bondepartiet taler bøndenes sak, kystpartiet taler kystfolkets sak, kristelig folkeparti taler de kristnes sak, SV taler de fattiges sak osv. Kun liberalister taller INDIVIDETS sak, altså den interessegruppen som ALLE mennesker tilhører.
Liberalismen er altså i så måte den ideologien som er minst snever, minst selvopptatt. For alle de andre politiske retningene er dette svært vanskelig å forstå og akseptere. Av og til taler liberalistene de homofiles sak, av og til kvinnenes sak, av og til mennenes sak, av og til kapitalistenes sak, av og til arbeidernes sak. Liberalistene taler egentlig ALLES sak. ALLE tjener på liberalismen. Å være liberalist og rasjonell egoist betyr å hele tiden forholde seg til egoistiske begreper og prinsipper som samtidig ivaretar alle menneskers felles interesser. Rasjonell egoisme ER den interessen alle mennesker har til felles.
Paradoksalt nok appellerer de partiene som hevder å ha en altruistisk agenda til snevre og smålige interesser: misunnelse og å grafse til seg på bekostning av andre med bruk av vold. Hvorfor er det slik? Burde det ikke vært omvendt? Hvorfor må altruistene stadig appellere til det smålige i mennesket?
Svaret, tror jeg, er at altruismen er et uoppnåelig ideal. Det kan aldri realiseres i denne virkeligheten. Det eneste stedet det kan realiseres er i fantasien, i folks følelser, inne i hodene på folk. Baksiden av altruismens medalje er altså at den eneste vei til frelse er å bade seg i sine egne følelser. Altruismen er dømt til å appellere til folks følelser, folk må oppgi virkeligheten og i stedet vende sitt fokus innover inn i sine fantasier og sine følelser.
Kort sagt, altruismen medfører til syvende og sist at man blir ekstremt selvopptatt. Dermed er ringen sluttet. Ved å forsøke å trekke folk for langt ut av deres snevre horisont endte man opp der man startet: inne i folks snevre hoder.
Men liberalismen er annerledes enn altruismen: det finnes en bærekraftig måte å utvide sitt ego på, en måte å komme ut av sitt eget lille hode, nemlig å velge å være virkelighetsorientert, å være objektiv. Klarer man å la være å bruke sine egne fantasier, assosiasjoner og følelser som moralsk ledetråd og i stedet fokuserer sin energi på det oppnåelige i virkeligheten blir man til slutt belønnet med det som egentlig var altruistenes målsetning: et radikalt utvidet ego.
LOGG INN
