Enkelte lesere har klaget over at jeg bare snakker negativt om sosialismen, fascismen og andre kollektivistiske ideologier og at jeg ikke sier noe positivt om liberalismen. En skulle tro at fred, frihet, retten til å bestemme over eget liv og søken etter lykke var selvforklarende positivt, men siden det er folk som spør skal jeg trekke frem det jeg synes er positivt med liberalismen og individualismen.
Velvilje Sentral i individualismen er det som på engelsk heter ”benevolence.” Ordet ”benevolence” kommer fra latin, ”bene”=vel/god, og ”volatem”=vilje/ønske. Direkte oversatt til norsk er dette altså velvilje eller godvilje.
Velvilje er en bestemt filosofisk måte å se verden på. Det er å se på universet som et grunnleggende godt sted å være. Målet med livet er lykke, å ha det godt. Velvilje er å gå rakrygget inn i fremtiden og forvente å lykkes, troen på den frie vilje og å tro at man er kompetent til å mestre livet sitt og verdig til å ha det godt. Ulykker og vondskap skjer, men den velvillige ser på disse som uheldige unntak som ikke lar en styre sitt syn på virkeligheten.
Konkret manifesterer velvilje seg i en rekke viktige prinsipper. Nedenfor er velviljens ”10 bud.”
- Harmoni Velvilje er troen på det harmoniske univers, det vil både si at den naturlige tilstanden for universet er å være logisk konsistent og at det naturlige for individet er å være i harmoni med virkeligheten, altså at virkeligheten er fundamentalt forståelig for oss mennesker. Velvilje overfor universet er altså viljen til å være virkelighetsorientert (objektiv) og troen på at fornuft er veien til sikker viten. Troen på harmoni i en sosial kontekst er troen på vinn-vinn-samfunnet, altså at et samfunn er mulig hvor din egenintersse er i samsvar med andres egeninteresse.
- Uskyld Velvilje er å møte mennesker med antakelsen om at også de er fredelige, velvillige mennesker. Herav prinsippet om uskyld inntil det motsatte er bevist. Det gjelder både i retten og i livet forøvrig.
- Rasjonalitet Velvilje er å anta at andre mennesker er rasjonelle og kompetente til å ta vare på seg selv inntil det motsatte er bevist. Den velvillige behandler andre mennesker som voksne, ikke som barn som må passes på.
- Likeverd Velvilje er å møte mennesker ut i fra antakelsen om at de i likhet med deg er mennesker som fortjener å ha det godt og at deres liv har samme verdi for dem som ditt liv har for deg. Likeverd er derfor å møte andre fredelige mennesker med høflighet, frisinn og generøsitet, uansett evner eller sosial status. Antakelsen om rasjonalitet og uskyld er spesialtilfeller av likeverd.
- Samarbeid Velvilje er en forutsetning for samarbeid. Samarbeid stopper opp dersom den ene parten ikke ønsker å delta. Velvilje er å anta at andre mennesker er potensielle handelspartnere og venner inntil det motsatte er bevist.
- Dialog En forutsetning for kommunikasjon er velvilje. Det kreves to for å danse, og på tilsvarende vis trengs det to velvillige parter for å kommunisere. All kommunikasjon stopper dersom den ene parten gjør seg vrang og nekter å forstå hva den andre sier. Velvilje er å anta at den man samtaler med har gode intensjoner og et kompetent perspektiv på virkeligheten inntil det motsatte er bevist.
- Toleranse Velvilje er å akseptere at andre mennesker er forskjellige og har andre verdier. Toleranse betyr ”å tåle,” å være velvillig mot andre mennesker også når de har verdier man selv ikke liker eller deler. Vi er alle forskjellige. Folk har forskjellige interesser, kulturbakgrunn, hudfarge, språk, evner og velstand og velvilje er å akseptere dette.
- Veldedighet Velvilje er å vise medfølelse for folk som har vært uheldige i livet, og gjerne gi dem en hjelpende hånd slik at de kan komme seg på beina igjen. Velvilje er å dele av sitt overskudd med rettskafne mennesker som er i nød og trenger hjelp. Et annet uttrykk for velvilje er å ikke utnytte andre menneskers nød ved å tyne dem til siste krone. Møter du en uheldig stakkar som trenger hjelp i ørkenen er det lite velvillig å kreve at han skal betale alt han eier for at du skal redde hans liv.
- Naturglede Velvilje er å se på naturen som et potensielt vennlig sted hvor en kan finne glede og positive opplevelser. Uttrykk for denne naturgleden er å oppsøke naturopplevelser, utvise nysgjerrighet, utforskertrang og vilje til å forstå omgivelsene og universet rundt seg.
- Livsglede Sist men ikke minst er velvilje er å glede seg over livet. Livet er til for å leves. Lykke er meningen med livet! Egoismen er derfor velvillighetens moral. Velvilje innebærer derfor også tilgivelse i betydningen å ikke bære nag. Er man blitt rammet av ulykke eller overgrep som det ikke finnes noen realistisk måte å bøte på bør man av hensyn til sin egen lykke være i stand til å tilgi. Bedre å sette strek over urett og ulykke enn å kaste bort resten av livet sitt med å være bitter og fokusere på det som kunne ha vært. Tilgivelse gjelder selvfølgelig andre mennesker, men det gjelder ikke minst en selv. Har man gjort dumme ting tjener man ikke noe på å piske seg selv. Har andre gjort deg vondt tjener man ingenting på å hate dem til evig tid, for hat forhindrer en i å leve harmonisk og lykkelig.
La meg her skynde meg å legge til at velvilje ikke er det samme som naivitet eller offervilje. En skal ikke anta at folk er uskyldige dersom de er blitt bevist å være skyldige. Folk som har bevist at de er irrasjonelle, vrangvillige, nekter å forstå, lite samarbeidsvillige og fiendtlige fortjener ikke velvillighet. Likeverd betyr ikke at alle har lik hudfarge, lik kultur, lik lønn, like evner eller like verdier. Det å være tolerant overfor intoleranse er en selvmotsigelse! Å akseptere kriminalitet er en negering av livet.
Å være veldedig betyr å gi litt av sitt overskudd til rettskafne mennesker i nød, ikke å ofre seg for parasitter. Naturglede betyr ikke å sette naturen høyere enn mennesket, å ofre menneskeliv for å redde mygg og sjelden mose. Livsglede betyr ikke å la seg rive med av en hver følelse og fristelse. Tilgivelse betyr ikke at man lar være å straffe urett når dette er mulig, slikt er bare dumsnilt. Velvilje må altså skje innenfor rammen av egeninteressen. Hvis ikke glir den over i å bli vondvillig.
På norsk har vi en rekke flotte ord som starter på ”vel” som fanger inn mye av det som ligger i begrepet velvilje: velvære, velstand, veldedig, veloppdragen, velmenende.
Vondvilje Det motsatte av ”benevolence” er ”malevolence,” eller vondvilje direkte oversatt til norsk. En presentasjon av velvilje vil ikke være komplett uten vanlige eksempler på dets motstykke.
- Disharmoni Vondvilje er den fundamentale troen på det disharmoniske univers. At verden ikke er logisk, at virkeligheten er uforståelig, at sikker viten ikke er mulig. (Sikker viten er en harmonisk relasjon mellom bevisstheten og den ytre virkelighet) Det å være vondvillig mot virkeligheten er å vende seg bort i fra den, å unnvike sannheten, å nekte å innse realiteter. Troen på disharmoni i en sosial kontekst er troen på at menneskers egeninteresser er i grunnleggende konflikt med hverandre, at samfunnet er et nullsumspill med vinnere og tapere, hvor en manns brød er en annen manns død.
- Fatalisme Vondvilje er å tro at individet er impotent, at den frie vilje ikke finnes eller fungerer. Vondvilje er å tro på skjebnen – fremtiden som uomtvistelig tvinger seg på oss uten at vi kan gjøre noe. I moderne språkdrakt kalles dette determinisme og materialisme: troen på at folk er styrt av penger, miljø, kultur, gener, kort sagt alt annet enn en selv. Vondvilje er mistillit til den frie vilje – overbevisning om individets maktesløshet.
- Skyld Vondvilje er å tro at folk er skyldige inntil det motsatte er bevist. Arvesynden er kanskje det mest spektakulære historiske eksempelet på dette. Vi er faktisk født onde og skyldige. I moderne tid manifesterer denne vondviljen seg i føre var-prinsippet. Føre var er selve kroneksempelet på vondvilje mot andre mennesker og mot universet: i mangel av kunnskap skal man alltid anta det aller verste.
- Irrasjonalitet Vondvilje er å tro at folk er grunnleggende dumme, ufornuftige og uansvarlige, at de ikke er kompetente til å ta vare på sitt eget liv. Vondvilje er å anta at folk er som barn, at de må passes på av ansvarlige foreldre slik at de ikke går hen og gjør dumme ting.
- Kynisme Vondvilje er å tro grunnleggende vondt om alle andre mennesker, altså en kynisk innstilling til livet og til samfunnet. Kynisme er troen på at folk ikke frivillig er gode. Kynikeren tror altså ikke at veldedighet fungerer, han tror ikke at folk frivillig velger fornuftige, helhetlige løsninger.
- Vold Som en logisk konsekvens av kynisme og overbevisningen om at folk er født skyldige og irrasjonelle er vondvilje å tro at vold er løsningen på alle problemer. Folk må tvinges til å være fornuftige, tvinges til å være snille, tvinges til å være gode, tvinges til å samarbeide, tvinges til å kommunisere, tvinges til å behandle hverandre med likeverd og respekt. Overlater man folk til sin frie vilje resulterer dette i et ondt, disharmonisk samfunn.
- Ofring Vondvilje er villigheten til å ofre mennesker, å ofre det gode for det vonde. Ofring er å gi fra seg en verdi og få noe mindre verdifullt tilbake. Vondvilje er å ville seg selv eller andre vondt, det vil si å ofre seg selv for andre, eller å ofre andre for seg selv.
- Intoleranse Vondvilje er å være intolerant overfor andre, å ikke tåle at andre folk er forskjellige fra en selv. Det er å være vondt instilt mot folk som har en annen hudfarge, en annen sosial status, en annen lønn eller en annen kultur enn seg selv. Jeg vil særlig trekke frem misunnelse som kroneksempelet på intoleranse. Det ligger nesten i ordet: å mis-unne, å ikke unne noen det som rettmessig tilhører dem. Misunnelsen fanger inn noe av essensen i vondvilje: å føle seg selv dårlig fordi andre har det godt. Det ultimate uttrykket for intoleransen er når man kombinerer det med vold og skaper et totalitært samfunn: alle skal med, ingen slipper unna.
Jeg har bevisst unnlatt å identifisere konkrete ideologier som er vondvillige i denne fremstillingen, men den observante leser vil helt sikkert gjenkjenne mange elementer og gjøre sine egne betraktninger. Jeg har bevisst ramset opp forskjellige måter å være vondvillige på for å vise at det ofte er en sammenheng. Er man vondvillig på ett område er man som regel det på de fleste andre områder også. Årsaken til dette er at all velvilje springer ut i fra en felles kilde. Hva er så denne kildens utspring?
Selvtillit. Troen på seg selv, på den frie vilje, på idéer, at man er kompetent til å leve sitt eget liv, kompetent til å forstå livet og universet.
Filosofien som bygger på selvtillit kalles
individualisme, dens moral er
egoisme og dens politiske uttrykk er
liberalisme. Fostrer man frem troen og verdsettelsen av seg selv vil man oppleve at kynisme og annen vondvilje smelter som snø for solen. I stedet for å ramse opp alle konkrete ideologier som springer ut i fra vondvilje vil jeg gi dem en samlebetegnelse:
anti-individualisme. Felles for dem alle er nemlig at de har en fundamental mistillit til individet. Resultatet er vondvilje.
Den russisk-amerikanske forfatterfilosofen Ayn Rand var den første som satte ord på det
velvillige og det
vondvillige univers. For en nærmere innføring i individualismen anbefaler jeg å lese hennes bøker, kanskje først og fremst hennes to fremste romaner The Fountainhead og Atlas Shrugged. (”Kildens utspring” og ”De som beveger verden” på norsk.)
Noen avsluttende refleksjoner Jeg kommer garantert til å få en del kommentarer på at jeg selv kan virke ganske vondvillig til tider. Jeg fremstiller jo blant annet sosialismen som den største ondskapen som noensinne har plaget jorden. Svaret på det, for de som ikke klarer å tenke det ut selv, er at man ikke skal være velvillig overfor de vondvillige, tolerante overfor de intolerante eller fredelig overfor de voldelige.
Karl Marx ga ut første bind av Das Kapital i 1867 og det tok ikke mange månedene før ekte økonomer hadde plukket makkverket fra hverandre og diskreditert det fullstendig. Marxismen er så ille at
selv banale eksempler kan med enkelhet demonstrere at den er feil. Når marxismen likevel klarer å overleve i beste velgående frem til i dag skyldes dette utelukkende vondvilje, manglende vilje til å forstå, til å innse sannheten.
Liberalismen er en velkjent politisk filosofi som det er skrevet side opp og side ned om. Tilhengerne av laissez-faire har argumentert så grundig, så omfattende og så overbevisende for kapitalismen at en hver nysgjerrig og kunnskapssøkende person ville kunne lese seg gul og blå. Likevel er liberalismen nesten ukjent. Folk vet ikke hva liberalismen står for og det lille de vet er i hovedsak ondsinnete rykter og løgner. Hvorfor? Vondvilje.
Det er ikke mangel på litteratur som er problemet, det er mangel på interesse. Forbausende mange folk har vondt i viljen. De ønsker ikke at liberalismen skal være riktig og ønsker heller ikke å gjøre det arbeidet som trengs for å forstå den.
De som har fulgt bloggen min en stund og lest kommentarene har fått utallige eksempler på vondvillige mennesker, folk som gjør seg vrang og ikke ønsker å forstå. En forutsetning for kommunikasjon er at begge parter er villige til å forstå. Siden det store flertallet ikke er villige til dette forblir liberalismen og individualismen ukjent. Kommunikasjon uteblir.
Vondviljen er ekstremt dypgripende i det moderne samfunnet. Ikke bare er sosialister og sosialdemokrater svært intolerante (jfr. ”alle skal med, ingen slipper unna.”), de nekter også for at de er intolerante og totalitære! De er altså så vondvillige at de er vondillige også mot å innse at de selv er vondvillige!
Her har vi også grunnen til at jeg ikke er velvillig overfor sosialister og sosialdemokrater. De er så innesluttet i sitt eget skall av vondvillighet at de danner en ugjennomtrengelig forsvarsmur av virkelighetsfornektelse. Det nytter ikke å snakke fornuft til slike mennesker. Mange liberalister har nok brent seg på at de har vært for velvillige. Frisinn, høflighet og saklighet er en dyd for disse og de har ikke forstått at slikt ikke nytter mot de vondvillige.
Min oppfordring til de sosialister, sosialdemokrater (og til dels konservative) som har et snev av velvilje igjen i sin sjel: gå systematisk i gjennom listen over velvilje og vondvilje. Vær ærlig med deg selv og kryss av om du selv passer inn i de forskjellige kategoriene. Summer opp og finn ut om du er fundamentalt velvillig eller om du er fundamentalt vondvillig. Hvis du ender opp som vondvillig, hva har du tenkt å gjøre med det? Vil du da simpelthen fatalistisk akseptere dette? Eller ønsker du å gjøre noe med det?
Oppdatering: hvem i alle dager er det som gir minus-poeng til en artikkel som handler om velvilje!?
LOGG INN
