Det vennlige univers
I artikkelen min ”Velvilje vs Vondvilje” tok jeg opp det positive verdensbildet som ligger i bunn for individualismen, deriblant forestillingen om ”the benevolent universe” – det vennlige univers. En del av mine lesere mente at dette var reneste New Age kvasi-religiøst svada. I denne artikkelen skal jeg utdype denne filosofien og vise at den er det stikk motsatte av religiøs, og at det er forestillingen om det uvennlige univers som har røtter i religion.
Hva er filosofi?
Vi begynner med å spørre oss hva vi mener med filosofi. Når folk snakker om en livsfilosofi mener de som regel en måte å se verden på, deres perspektiv og forståelse av hva verden er og hvordan den bør være.
Vi kan forestille oss at en person velger et sted i universet å stå og peke utover og si ”slik er virkeligheten.” Avhengig av hvor man plasserer dette perspektivkameraet ender man opp med svært forskjellige filosofier.
Det overnaturlige verdensbildet
Det vanligste stedet å plassere sitt perspektiv er utenfor alt som eksisterer, utenfor det fysiske univers, oppe i himmelen. Dette er gudeperspektivet, det allmektige og allvitende perspektiv som stor utenfor verden. Alle religioner har dette perspektivet og all moderne filosofi som bygger på Immanuel Kant også. Selv om de fleste moderne filosofer i dag er ateister på sin hals er deres filosofi likevel religiøs og utenomverdslig.
Og hva ser der oppe i fra himmelen med sitt allmektige og allvitende perspektiv? Jo, de ser et gigantisk univers hvor vi mennesker knapt nok er en fluelort. Vi er ubetydelige støvfnugg i altet, uten verdi i den store sammenhengen, og så godt som blinde, døve og idioter i all vår smålighet.
Sett fra Guds grenseløse perspektiv er vi snevre, smålige, egoistiske vesener som ikke evner å tenke på og bry oss om universet slik Gud gjør det. Vi ubetydelige vesener er bare opptatt av vår ubetydelige hverdag og våre ubetydelige, smålige verdier.
Her oppe i fra himmelen ser vi at universet er et kaldt og umenneskelig sted, preget av død og elendighet, ulykke, smerte og utrygghet.
Det humanistiske verdensbildet
Hvis vi derimot velger å plassere kameraet vårt inne i hodet på mennesket ser plutselig verden radikalt annerledes ut. Plutselig er vi ikke lenger små og ubetydelige. Vi er nå plutselig den viktigste personen i våre egne liv. Vi bærer hele virkeligheten på våre skuldre. Uten vår egen velvære og blomstring vil det ikke eksistere noe virkelighet å skue ut over.
Når vi nå fra innsiden av vårt hode skuer ut over virkeligheten ser vi et fundamentalt vennlig sted. Fysikere som har lekt seg litt med fysikkens ligninger og konstanter har konkludert med at universets lover er spesialtilpasset til vår eksistens. Hadde fysikkens lover vært ørlitegranne annerledes ville vi ikke kunne eksistert.
Selv om 99,9999% av universet er et miljø som er svært uvennlig for oss befinner vi oss tilfeldigvis akkurat på et sted som er tilpasset våre behov. Vi er omgitt av oksygen i fri gassform som vi trenger å puste. Gravitasjonen er akkurat passe sterk for våre kropper. Temperaturen på jorden er akkurat i vårt trivselsområde, og rundt omkring oss er det massevis av dyr og planter som tilfeldigvis er spiselige for oss. Det slipper tilfeldigvis lys inn fra solen akkurat i de smale frekvensområdene hvor øynene våre er sensitive, som gjør oss i stand til å se, og verden er tilfeldigvis lovmessig slik at vi med vår fornuft kan tilegne oss sikker viten om våre omgivelser. Og vi er tilfeldigvis omgitt av andre mennesker som er vennlige og har evnen til å kommunisere og som gjerne utveksler verdier med oss.
Joda, det skjer ulykker og katastrofer, vi rammes av sykdommer, det finnes farer som vi må passe oss for og enkelte mennesker er ikke så fredelige at det gjør noe, men ut i fra hva vi vet om resten av universet er dette bare blåbær. Våre omgivelser er primært vennlige. Fra vårt perspektiv er universet et sted hvor vi med våre evner og kompetanse har muligheten til å overleve og trives.
Det naturlige verdensbildet
Men vent nå litt. Dette kan jo umulig være noen tilfeldighet. Det virker jo nesten som om noen har skapt verden slik at den skal være god for oss. De religiøse som sitter oppe i himmelen vil nå selvfølgelig si at det er Gud som har skapt verden. Hvem ellers kan det være?
Svaret er det de individualistiske amerikanerne som har kommet med gjennom sitt uttrykk ”the self-made man” – det selvskapte mennesket. Husk at i henhold til det humanistiske verdensbildet bærer vi hele virkeligheten på våre skuldre. Hvis ikke virkeligheten er et fundamentalt godt sted for oss, ville ikke virkeligheten ha eksistert for oss. Det faktum at vi eksisterer betyr at verden nødvendigvis må være et vennlig sted for oss.
Gjennom 4 milliarder år har våre forfedre båret virkeligheten på sine skuldre. Mange av våre slektninger overlevde ikke lenge nok til å føre stafettpinnen videre til neste generasjon, men vårt eget slektstre består av en ubrutt kjede av overlevere, organismer som har gjort de rette valgene, som har transformert seg selv og sine omgivelser på en slik måte at verden alltid har vært et vennlig sted å være. Summen av disse individuelle valgene til våre forfedre utgjør vår skapelse. Arven de har etterlatt oss er et vennlig univers, et sted som er tilpasset vår måte å leve på og hvor vi er tilpasset våre omgivelser.
Men det humanistiske verdensbildet er også identisk med det naturlige verdensbildet, for det finnes ingen andre mer naturlige steder å plassere perspektivet på virkeligheten enn inne i vårt eget liv. Selv om vi med vår fabelaktige konseptuelle evner klarer å fantasere oss ut i verdensrommet og endog ut av hele universet opp i himmelen, er vårt eneste reelle perspektiv på virkeligheten inn i oss selv. Det finnes bare ett naturlig perspektiv på virkeligheten: egoet.
Det harmoniske univers
Egoet er som stormens øye, en liten flekk med ro og harmoni i en gigantisk og kaotisk virvelvind. Velger vi egoet som utgangspunktet for vårt perspektiv på virkeligheten får vi en godartet filosofi. Vi lever da i harmoni med vår plass i universet, nemlig med oss selv i sentrum.
Velger vi derimot et hvilket som helst annet ståsted utenfor oss selv blir filosofien ustabil og til slutt ondartet. Vi lever da i fundamental disharmoni med vår egen natur og med våre omgivelser. Derfor ser vi at de som har en egoistisk filosofi har et positivt, vennligsinnet, godartet og godviljet syn på virkeligheten, mens alle andre i større eller mindre grad ser på verden på en ondartet måte. Kilden til deres ondartete filosofi er at de vrangvillig har valgt å trosse det naturlige, trosse virkeligheten og plassere sitt perspektiv utenfor egoet. De har valgt et unaturlig og ofte et overnaturlig verdensbilde.
Konklusjon
Jeg har i denne artikkelen vist at det vennlige univers ikke er noe New Age-aktig semi-religiøst. Tvert i mot er det basert på det eneste naturlige perspektivet som er mulig for oss mennesker, et som tar utgangspunkt i oss selv. Det er faktisk kritikerne av det vennlige univers som har en semi-religiøs filosofi. Mange av kritikerne baserer nemlig sin kritikk på et overnaturlig perspektiv, og dette er ikke kompatibelt med et naturlig verdensbilde.
LOGG INN
