Unntakslovene som rammer alle
Sosialdemokrater er krisejunkier. De bruker uten å blunke et unntak som rammer en ørliten andel av befolkning som påskudd til å innskrenke frihetene til de 99,9% andre i samfunnet. Hva med de ytterst få som ikke klarer å styre sin egen økonomi? Dette er så fælt at alles privatøkonomi må underlegges statlig styring.
Hva med de ytterst få fattige som er så uheldig at de ikke klarer å få frivillig hjelp? Veldedighet må lovfestes og innkreves med tvang. Hva med de ytterst få som blir alkoholikere? Alle må derfor rammes av strenge alkoholreguleringer, avgifter og forbud.
Hva med de ytterst få som kjører seg i hjel i stor fart på veiene? Alle må derfor plages av lave fartsgrenser. Hva med de ytterst få som ikke frivillig bruker sikkerhetsbelte når de kjører og havner i bilulykker? Alle må derfor tvinges til å bruke sikkerhetsbelter.
Hva med de ytterst få som ødelegger livene sin på dop? Narkotika må derfor forbys for alle. Hva med de ytterst få prostituerte som rammes av overgrep av halliker og menneskesmuglere? Hallikvirksomhet må derfor forbys? Hva med gamblere som bygger seg opp gjeld og må selge hus og hjem? Gambling må derfor forbys for alle.
Kort sagt, sosialdemokrater bruker selv den mest usannsynlige avvik fra normalen til å lage unntakslover som rammer alle. Det finnes ingen grenser for hvor mye frihet sosialdemokrater vil ta fra alle for å forhindre unntakene. Bare tenk i gjennom det. Jeg har gitt noen få eksempler, men jeg kunne ha listet opp mange flere: oppsigelsesvern, arbeidsmiljøloven, konkurransetilsynet, sentralbanken (for å forhindre resesjoner), formueskatten (for å forhindre arvelige dynastier), forbud mot medbrakte vannflasker på fly, terrorkontroll av alle flypassasjerer osv.
Kjerneidéen som ligger i bunn er at frihet er noe ondt som må begrenses. Mennesket er tarvelige vesener og overlatt til seg selv vil de bare skarpe kvalm og problemer. Sosialdemokrater leter derfor med lys og lykter, for å sitere Stoltenberg, etter unnskyldninger for å innskrenke folks friheter.
Her skiller liberalismen seg fundamentalt fra sosialdemokratiet. Den liberale rettsstaten er bygget på et godartet menneskesyn og tillater derfor folk å være frie selv om det av og til går galt for noen få. Dette gir i lengden det beste samfunnet for alle.
Likevel, det finnes ofte mange juridiske grep som er mulig under laissez-faire som håndterer unntakstilfellene uten å ramme alle andre. La meg gi et eksempel på dette, nemlig gambling. Noen ytterst få mennesker blir spillegale, og felles for disse er at de ofte bygger seg opp stor gjeld. Må man spille med lånte penger (eller med pantsettinger av eiendom) er det derfor svært stor sannsynlighet for at man har med en spillegal person å gjøre, en som ikke klarer å ta rasjonelle avgjørelser om sin egen økonomi.
Siden vi her har et kriterium (spillegjeld) som klart og tydelig skiller normale mennesker fra de spillegale kan stortinget under laissez-faire legitimt vedta en lov hvor staten ikke anerkjenner gjeldskontrakter inngått under gambling som gyldige. I praksis betyr det at all gamblingvirksomhet vil være kontantbasert.
Du kan selvfølgelig selge huset ditt FØR du går inn i en spillebule, men selv de mest hardbarka gamblerne klarer å tenke seg om tre ganger før de selger huset sitt og bruker kontantene på gambling. Dette er et eksempel på en liberal lov som ikke rammer det store flertallet som ikke har et spilleproblem, men som samtidig forhindrer at statens voldsmonopol blir brukt mot mennesker som ikke klarer å ta kompetente økonomiske avgjørelser.
På tilsvarende vis vil for eksempel ikke staten anerkjenne urimelige kontrakter inngått i nødsituasjoner. En person som holder på å dø i ørkenen vil kanskje i desperasjon inngå en kontrakt hvor han gir alt han eier, inkludert hus og formue, for å bli reddet. En slik kontrakt vil ikke anerkjennes av staten. Av samme grunn vil heller ikke slavekontrakter anerkjennes, selv ikke kontrakter der hvor den ene parten av en eller annen syk fetisj-grunn ønsker å være slave.
Legg igjen merke til at en slik lov normalt er sovende, den rammer ikke vanlig fredelig aktivitet og er skreddersydd for å inntreffe når det faktisk er behov for den. Dette er stikk motsatt av den sosialdemokratiske tankegangen, hvor vanlige folks rettigheter daglig meies ned over en lav sko, samtidig som loven ofte er ineffektiv og ofte direkte skadelig i de få tilfellene den angivelig er ment til å gjøre nytte for seg.
Dette illustrererer kontrasten mellom et godartet og et ondartet menneskesyn. Liberalismen ser på mennesket som fundamentalt godt. Den antar at det er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Den demokratiske fascismen derimot ser på individet som et uromoment, som noe ondt som må kontrolleres og reguleres.
LOGG INN
