Reisebrev fra Israel
Mitt aller, aller første møte med Israel var en påminnelse om at selv om landet er meget sivilisert er det ingen fullkommen stat. Vi ble stående i lange køer for passkontroll, og køer er jo noe som kjennetegner nesten all statlig virksomhet.
Men irritasjonen ble kortvarig. Når vi først var kommet ut i bussen og kjørte de 2,5 timene mot dødehavet var jeg både overrasket og imponert. Vi så nemlig knapt et eneste hus gjennom hele bussturen! Det vi så var grønne marker og en og annen skog. ”Har vi virkelig forlatt Jæren?” tenkte jeg. Det var nemlig grønt og frodig, og slikt er ingen selvfølge. Dette området var ørken for bare litt over 100 år siden.
Det er ikke en plutselig endring i klimaet som er årsaken til de frodige markene, men det faktum at europeisk jøder (sionister) fra og med ca 1880 begynte å utvandre til Det Hellige Land og kjøpte eiendom helt legitimt fra de ottomanske landeierne. (Palestina var en del av det ottomanske imperiet på denne tiden)
Selv om det tydeligvis fremdeles er nokså god plass i Israel var landet så godt som folketomt den gangen. Fra før av bodde det ca 400.000 arabere her, men da jødene kom og dyrket opp jorden og skapte arbeidsplasser ble Palestina et mer attraktivt sted å bo. Mange arabere flyttet inn fra nabolandene og de lokale araberne ble rikere og økte raskt i folketall.
Selv om jødene med noen stygge unntak ervervet seg eiendom i Palestina på helt legitimt vis gjennom kjøp av eksisterende eiendom og oppdyrking av ubebodd ørken var det mange arabere som var svært negative til denne fredelige aktiviteten. I henhold til Islam er jødenes rolle i et muslimsk land å være det som kalles Dhimmier, en slags annenrangs borger som skal tolereres men undertrykkes (gjennom bl.a. svært hard beskatning).
Jødene brøt denne moralkodeksen ved å oppføre seg som likeverdige og endog som motorer og pådrivere i å skape et nytt og bedre liv for seg selv og arabere, og dette ble av mange muslimer ansett som et enormt overgrep mot deres Allah-gitte rett til å undertrykke jøder. Jøder hadde ingen rett til å komme her og komme her og tro at de var likeverdige mennesker på lik linje med muslimer.
Sionistene jobbet målrettet mot opprettelsen av en rettsstat i Palestina hvor jøder kunne være trygge fra statlig undertrykkelse, og lykkes med dette først i 1948. Men dessverre var 1948 et dårlig tidspunkt for jøder å få dannet en stat. Selv om fascistene tapte den fysiske krigen vant de i stor grad den ideologiske krigen. En mildere og demokratisk variant av fascismen, sosialdemokratiet, var på dette totalt dominerende over hele den vestlige verden.
I likhet med de militante fascistene er sosialdemokrater kollektivister. De tror at individet er fellesskapets eiendom, og dermed også at en stat er kollektiv eiendom, ikke en beskytter av individet slik liberalister hevder. Sosialdemokrater anerkjenner derfor blant annet muslimers rett til å danne et fascistisk diktatur som undertrykker ikke-muslimer, for flertallet har jo som kjent alltid rett. Det store området som gikk under navnet Palestina ble derfor først delt opp i Jordan og rest-Palestina, og dernest ble rest-Palestina delt opp i staten Israel og det som skulle bli en arabisk islamofascistisk stat.
Selv om det opprinnelige Israel anno 1948 i all vesentlighet ble dannet rundt eiendommene som jøder hadde ervervet på lovlig, fredelig vis kunne ikke de fascistiske arabiske nabostatene akseptere en stat hvor jøder hadde full selvbestemmelsesrett og de gikk derfor til krig mot Israel samme dag som den ble offisielt opprettet.
I denne krigen vant Israel en knusende seier. De annekterte helt legitimt deler av rest-Palestina og innlemmet dem i Israel slik at landet fikk grenser som var lettere å forsvare. Dette inkluderte en del arabiske bosetninger, men i all hovedsak var det ørken som ble innlemmet.
Israel viste at den var en ordentlig rettsstat. Araberne som ble innlemmet i Israel fikk rettigheter som ingen arabere har vært i nærheten av i noe annet arabisk land. Deres eiendommer ble respektert og beskyttet av staten. Men for både de europeiske og de arabiske fascistene var denne innlemmingen like fullt et stort overgrep mot arabere fordi felles for alle fascister er at de tror at staten EIER landet. Fascister ser altså på det som et overgrep at flertallet ikke får lov til å undertrykke mindretallet i et totalitært regime.
Og slik er situasjonen i dag. Staten Israel demoniseres over hele verden som forferdelig undertrykkende fordi den ikke tillater arabere å undertrykke jøder. Paradoksalt nok kaller fascistene Israel for nettopp en fasciststat. Riktignok har også Israel sterke sosialdemokratiske tendenser, men Israels kjerne er like fullt en rettsstat som har som oppgave å beskytte individet, og er uendelig mye bedre for de israelske araberne enn det islamofascistiske alternativet som så mange europeere drømmer om.
Personlig er jeg motstander av alle former for fascisme, også den mildere, demokratiske varianten som vi kaller sosialdemokrati. Jeg aksepterer ikke at et land er statens eiendom, og at arabere automatisk blir krenket ved ikke å få sin egen fasciststat. Tvert i mot, staten er kun en organisasjon som skal utøve selvforsvar på vegne av individer og deres private eiendommer. Israel er ikke helt der, dessverre, men den er nær, og mye nærmere enn noen av alternativene.
LOGG INN
