Generalisten
I dag skal jeg ta for meg et epistemologisk tema som jeg har stor forkjærlighet for, nemlig kunnskapens oppbygning. Jeg jobbet mye med dette tidlig på 1990-tallet, og da jeg leste Ayn Rand og hennes Introduction to Objectivist Epistemology falt de siste bitene på plass. For de som ønsker å lære seg vitenskaplig begrepsteori vil jeg anbefale å lese denne boken.
Essensen i Ayn Rands begrepsteori er at begreper verken er subjektive (kun i hodet vårt) eller intrinsikalske (kun der ute i naturen) men objektive (delvis i virkeligheten og delvis i hodet). De som har lest meg en stund vet at det Ayn Rand kaller ”intrinsikalsk” er det jeg kaller ”superjektiv” og det tilsvarer den allmektige, allvitende objektivitet – gudeperspektivet. For meg deles altså virkeligheten pent og pyntelig inn i tre forskjellige kategorier: subjektiv, objektiv og superjektiv.
Ayn Rand mener at et objektivt begrep har innholdet sitt i fra objektene, fra virkeligheten der ute, men begrepene er fremdeles mentale objekter, biologiske redskaper for å organisere og forstå virkeligheten. Derfor er begreper konstruksjoner, ikke noe vi oppdager.
Både subjektive, objektive og superjektive begreper er altså mentale konstruksjoner, men de objektive begrepene skiller seg ut ved å harmonere med den ytre virkelighet, og kan dermed brukes av oss til å orientere oss i og forstå virkeligheten.
Objektive begreper er abstraksjoner. Ordet ”abstrakt” kommer fra latin og betyr ”trukket vekk fra” og dette er en glimrende oppsummering av hva begreper er for noe. Abstraksjonsprosessen trekker ut den viktigste informasjonen i omgivelsene og gjør de om til kategorier. Vi reduserer dermed mengden informasjon som vi trenger å forholde oss til ned til en liten brøkdel av hva vi ellers hadde måttet gjøre. På den måten kan vi med begreper håndtere enorme informasjonsmengder på en utrolig effektiv måte. Jo mer abstrakt et begrep er, jo flere referenter i virkeligheten omhandler det og jo mer effektive er det dermed til å forstå virkeligheten.
Vi mennesker kan strukturere kunnskap hierarkisk, i begreper og underbegreper. Et underbegrep er en spesialisering av et begrep, og er en måte å strukturere stadig større grad av detaljer. For eksempel er ”plante” et nokså generelt begrep, mens ”tre”, ”plankton” og ”blomst” er mer spesialiserte underbegreper av plante. Slik kan vi fortsette å inndele virkeligheten i stadig mer spesialiserte begreper.
I dag er begrepet ”spesialist” en hedersbetegnelse. Er man spesialist kan man veldig mye om et spesialisert fagfelt. ”Generalist” derimot er et nærmest ukjent begrep for de fleste, og det å si at man har mye generell kunnskap vekker ikke de samme følelsene av respekt, men generalisten er etter min mening et yrke som totalt mangler innen vitenskap og filosofi i dag.
Litt enkelt fortalt er en spesialist en som vet mye om lite, mens en generalist er en som vet litt om veldig mye. I total informasjonsmengde inne i hodet har en spesialist og en generalist omtrent like mye lagret. Dette kan illustreres med den litt banale formelen mye*litt = litt*mye.
Men selv om spesialisten og generalisten har like mange informasjonsenheter lagret i hjernen sin har generalisten langt mer kunnskap enn spesialisten, og grunnen til dette er at ikke all informasjon er like vesentlig. Abstrakte begreper inneholder langt mer informasjon om virkeligheten enn detaljerte begreper. Begrepet ”virkelighet” omfatter alt som eksisterer mens ”knappenål” bare fanger inn en ørliten del av virkeligheten.
Relasjonen mellom spesialiserte og generaliserte kategorier har blitt formalisert og optimalisert i det posisjonelle tallsystemet. Måten vi representerer et heltall på i dag er ved å la tallet til venstre være det mest generaliserte (og dermed det vesentligste tallet), og tallet helt til høyre er det mest spesialiserte (og dermed det minst vesentlige tallet). Ta et 5-sifret tall, for eksempel 10678. Hvis du vet at det første sifferet er ”1” vet du mye mer om tallet enn hvis du vet at det siste er ”8.”
Vi kan bruke tallsystemet som analogi for generalister versus spesialister. Sett nå at du har en spesialist og en generalist som begge til sammen husker 9 sifre. Spesialisten husker tallet pi med 9 siffer (pi=3,14159265) mens generalisten husker tallet pi, e og kvadratroten av 2 med tre siffer hver (pi=3,14, e= 2,72, sqrt(2) =1,41). Antall informasjonsenheter inne i hukommelsen er den samme for spesialisten og generalisten men generalisten har likevel mer kunnskap om virkeligheten fordi informasjonen han husker på er viktigere.
Det betyr selvfølgelig ikke at alle skal gå rundt å være generalister. Det er selvfølgelig behov for spesialister også. I enkelte tilfeller er det langt viktigere med presisjon og detaljkunnskap innenfor et spesielt område enn mye generell kunnskap. Mitt poeng er at generalisten har en like viktig jobb som spesialisten.
Hva er så generalistens arbeidsoppgave? Å integrere informasjon til stadig mer abstrakt, logisk koherent kunnskap om virkeligheten. På tilsvarende vis er spesialistens oppgave å skape stadig mer detaljert kunnskap innenfor et stadig snevrere fagfelt. Generalisten bygger kunnskap OPPOVER i kunnskapshierarkiet, mens spesialisten bygger kunnskap NEDOVER. Begge er viktige.
I dag er samfunnet svært spesialisert, alt skal analyseres og plukkes fra hverandre og nesten ingen jobber med å integrere og sette sammen kunnskap til en koherent helhet. Generalisten er nesten fraværende i dagens samfunn, og resultatet er disintegrasjon. Kunnskapen faller fra hverandre, den ene grenen i kunnskapstreet vet ikke hva den andre grenen gjør.
Mye av problemet er at den intellektuelle eliten i dag i betydelig grad ser ned på systembygging og integrasjon. Pragmatisme er den rådende filosofien og denne sier at man ikke kan ha generell og abstrakt kunnskap, kun konkrete fra-hånd-til-munn-begreper.
Resultatet er at nesten alle i dag er prinsippløse, alt skal håndteres en situasjon ad gangen uten å trekke generelle konklusjoner, og de som faktisk ER prinsipielle omtales som ”naive” og ”idealister” i betydningen ”virkelighetsfjerne.”
Men generalisten er en viktig person, og klimadebatten er et glimrende eksempel på hva som kan skje når man bare har spesialister og ingen dyktige generalister. FNs klimarapport er et sammensurium av løsrevne spesialistuttalelser hvor ytterst få personer har den generelle oversikten. I praksis er det dog enkelte forskere som fungerer som generalister, men siden de faktisk ikke er utdannet til det og ikke har den tilstrekkelige kompetansen er resultatet løsrevne abstraksjoner uten rot i virkeligheten.
Det samme problemet har vi innen de fleste fagfelt fordi problemet er en grunnleggende feil i filosofien. Siden filosofi er det mest generelle av alle fag forplanter dermed feilen seg til så å si hele vår virkelighetsforståelse og til alle fag.
Mange av mine lesere blir utrolig provosert over at jeg mener at intellektuelle tar feil på så utrolig mange områder og de fleste tolker gjerne dette som at jeg har et storhetskompleks og er innbilsk. Sannheten er dog at jeg har andre filosofiske premisser enn resten av samfunnet. Hva med hvis det finnes en grunnleggende feil i dagens rådende filosofi? Hvordan ville dette manifestert seg? Jo, nettopp gjennom grove feil i utrolig mange fagfelt.
Filosofiske feil er dessverre også de vanskeligste å korrigere fordi de fordrer at man avlærer seg med det aller meste man har blitt indoktrinert med og starter fra begynnelsen av og bygger opp kunnskapen sin helt fra grunnen. For mitt eget vedkommende har det tatt mange år å luke ut feilene fra min egen kulturelle påvirkning, og kanskje har jeg fremdeles mange feil jeg ennå ikke har oppdaget, men på veien har jeg i det minste oppdaget hvor uhyre viktig generalisten er. Dem trenger vi flere av!
LOGG INN
