Liberalisme vs fascisme
Vi lever i Norge i dag i et politisk blandingssystem som ofte kalles blandingsøkonomi eller sosialdemokrati. Men hva er dette systemet vårt en blanding av? Det tradisjonelle svaret er kapitalisme og sosialisme, men dette gir dessverre ikke noe fullverdig svar fordi det ikke finnes noen grunn til at sosialisme ikke skal kunne eksistere som organisasjonsform i et kapitalistisk samfunn.
Israel har i over 100 år hatt såkalte Kibbutzer som eksisterer side om side med kapitalistiske foretak. En Kibbutz er et jordbrukskollektiv hvor alt er felleseid, og medlemmene yter etter evne og får etter behov. Medlemskap i en Kibbutz er frivillig og er i så måte i samsvar med liberalismen.
Dette kalles gjerne ”frihetlig sosialisme,” og en del folk på bloggen min har kommentert at jeg er for generell i min fordømmelse av sosialismen. Jeg har likevel insistert på å bruke ordet sosialisme i betydningen et politisk system, altså i kombinasjon med voldsmonopolet.
Dette innser jeg nå er unøyaktig. Den korrekte betegnelse på sosialisme som politisk system er fascisme. (Eller rettere sagt sosialfascisme) Essensen av fascismen er nasjonal/kulturell enhet. Individet er intet, staten er alt. Fascismen har det totalitære som sin kjerne: alle skal med, ingen slipper unna.
Benito Mussolini og Adolf Hitler var de to foregangspolitikerne som revolusjonerte europeisk politikk og viste vei for resten av verden i hvordan man kunne innføre statlig kontroll over de fleste deler av samfunnet på en måte som var populær i folket.
Dagens politiske system er en mildere variant av fascismen som vi kan kalle demokratisk fascisme. Dette er ikke et rendyrket totalitært samfunn, det er kun totalitært på enkelte områder. Vi kan dele sosialdemokratiet i to grunnleggende komponenter: liberalismen og fascismen.
Den liberalistiske komponenten av vårt politiske system gir oss alle de delene vi forbinder med et rasjonelt og sivilisert samfunn: ytringsfrihet, trosfrihet, privat eiendomsrett, rettsstaten (antakelsen om uskyld inntil det motsatte er bevist, samt anklagers bevisbyrde), maktfordelingsprinsippet i både politikken og i retten.
Den fascistiske komponenten er derimot alt som faller inn under slagordet ”alle skal med, ingen slipper unna.” Det vil si, tvungne velferdsordninger, fravær av individets rettssikkerhet i form av føre var-prinsippet (1984-samfunnet). Kort sagt: velferdsstaten.
Historisk hadde vi også tidligere flere fascistiske trekk i vårt demokrati: påbudt medlemskap i statskirken frem til 1845, forbud mot homofili frem til 1972 og tvangssterilisering av tatere frem til 1977.
Mange reagerer på begrepet ”demokratisk fascisme” og kaller det en selvmotsigelse. Delvis er dette korrekt. Vårt politiske system ER en selvmotsigelse, en blanding mellom liberalisme og fascisme. Problemet er at tilhengerne av denne selvmotsigelsen bruker de liberalistiske komponentene av vårt system til å benekte de fascistiske. De sier ”se! Vi har ytringsfrihet og stemmerett!” og siden man under Mussolini og Hitler ikke hadde dette konkluderer de triumferende at vi ikke lever i et fascistisk regime.
I realiteten er tilhengerne av demokratisk fascisme frekke nok til å bruke restene av liberalisme i samfunnet til å benekte de fascistiske elementene. Men det er grovt uredelig å bruke liberalisme til å forsvare fascisme.
Sosialdemokrater forsvarer sine fascistiske standpunkter med at de er vedtatt demokratisk, at de er historiske heftelser som alle som bor i landet må respektere. Dette gjelder især kollektiviseringen av eiendomsretten, som gir flertallet blankofullmakt til å kreve inn så mye i skatter som de orker og å regulere alt mellom himmel og jord.
Men de glemmer at det var nettopp gjennom demokratiske valg at ytringsfriheten og politisk frihet også ble kollektivisert og regulert under Mussolini og Hitler. Hvorfor er ikke den demokratiske avskaffelsen eller begrensningen av ytringsfriheten og stemmeretten legitime ”heftelser”? Hvorfor er det legitimt å demokratisk avskaffe, kollektivisere og regulere eiendomsretten men ikke ytringsfriheten og stemmeretten? Hvis man ikke liker disse heftelsene kan man jo bare flytte, eller?
Demokratiske fascister svarer på dette med å leke stolleken. De sender problemet videre til FN: ”det er brudd på menneskerettighetene!” Men hva slags autoritet har FN til å bestemme hva som er rett og galt? Hvorfor er FNs menneskerettigheter en absolutt sannhet som aldri kan fravikes? Svaret: flertallet er enige om det, bare i dette tilfellet et internasjonalt flertall.
Igjen: hva skjer dersom flertallet i verden vedtar nye menneskerettigheter som fratar individet både ytringsfrihet og politisk frihet? Hva svarer de demokratiske fascistene da? Til nå har jeg ikke fått noe tilfredsstillende svar. De svarer gjerne at dette er ”absurd,” men var forbudet mot homofili i Norge frem til 1972 absurd? Er forbudet mot homofili i 1/3 av verdens stater ”absurd”? Hva skjer dersom disse statene får flertall i et demokratisert FN?
Ærlige mennesker kommer seg ikke unna at ytringsfrihet er en ukrenkelig rettighet uansett hvor stort flertall som ønsker å avvikle den. Det samme gjelder selvfølgelig alle de andre fredelige rettighetene: rett til å bestemme over egen kropp, eget sinn og egen eiendom. Kort sagt: retten til å være i fred så lenge en respekterer andres tilsvarende rett.
Enkelte mener at det ladete ordet ”fascisme” er unødvendig når man allerede har ordet kollektivisme. Men på samme måte som det er mulig å være sosialist i et liberalistisk samfunn (kibbutz) er det mulig å være kollektivist uten å forsøke å tvinge alle andre inn i sin kollektivistiske visjon. Frihetlig kollektivisme (feks. fredelig Islam) er fullt forenlig med liberalisme. Fascisme derimot er kollektivisme i kombinasjon med voldsmonopolet: alle SKAL med, ingen slipper unna. Fascisme er kollektivisme satt ut i live som altomfattende politisk system.
Heldigvis finnes det fremdeles rester av liberalisme i dagens blandingsøkonomi, men de fascistiske elementene er på fremmarsj. Et første steg i retning å bekjempe fascismen er å identifisere den ved sitt rette navn.
Sosialdemokrater liker selvfølgelig ikke å bli identifisert med politiske ledere slik som Mussolini og Hitler, og det er forståelig. Men hvorfor har de da ingen problemer med å identifisere seg med en politisk ideologi som har avlet frem ledere som Mao, Lenin og Stalin? Svaret de gir er at disse ikke var sosialister men fascister!
Det ironiske er at dette har de helt rett i: sosialisme som underbygges med voldsmonopolet er nettopp fascisme. De skjønner bare ikke at dette også inkluderer dem selv. Det nytter ikke å gjemme seg bak ytringsfriheten og stemmeretten og si at de er demokrater, ikke fascister. Essensen i fascismen er ”alle skal med, ingen slipper unna.” Det er kollektivisme påtvunget alle med vold. Det er revnende likegyldig om dette er vold utøvd av et demokratisk valgt flertallsstyre eller om det er utøvd av en Fører i brun uniform.
Det er også revnende likegyldig at mindretallet har innsigelsesrett. Voldtekt blir ikke ok, bare fordi offeret fritt kan skrike ”nei! Stopp! Ikke gjør det!” Mer generelt blir ikke vold mot fredelige mennesker legitimert av ytringsfrihet.
Det er mitt inderlige ønske at sosialdemokrater skal forstå at de er tilhengere av en form for fascisme, utvannet med en liten dose liberalisme. Gjør de det tror jeg at vi vil se et nytt politisk landskap i Norge. De fleste vil da skjønne at det ikke går an å oppføre seg på den måten, akkurat som de fleste i dag skjønner at forbud mot homofili er helt horribelt.
LOGG INN
