Det har alltid fascinert meg hvordan sosialister helt åpenlyst kan erklære at de er sosialister samtidig som de ikke tar inn over seg alle folkemordene og overgrepene som er gjort av kommunist-diktatorer som Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot, Castro og wannabe-diktatoren Chavez.
Et vanlig svar fra sosialister er at disse diktaturene ikke var kommunistiske men fascistiske! Ved nærmere ettersyn ser vi at dette er en forklaring som er vanskelig å svelge. En del kommunister slik som gruppen
Tjen Folket hyller Stalin, mange roser Hugo Chavez og SVs Hallgeir Langeland nominerer støtt og stadig
Fidel Castro til Nobels Fredspris!
Så hvilke av disse sosialistene har rett? De som mener at Stalin er en stor kommunistisk tenker, eller de som mener at han var fascist? Det korrekte svaret er at begge har rett! Kommunistdiktatorene var både kommunister OG en bestemt type fascister.
Begrepet fascisme ble oppfunnet av sosialisten Benito Mussolini. Han tok avstand fra den internasjonale sosialismen som urealistisk. Man er nødt til å bygge sosialismen rundt nasjonalstaten og den lokale kultur, mente han. Mussolini var altså nasjonalsosialist (nazist).
Men innenfor rammen av nasjonalstaten var det liten forskjell mellom internasjonalsosialismen og nasjonalsosialismen. Mussolini definerte essensen av fascismen som ENHET, især nasjonal enhet. Staten er alt, individet er intet, sa han. Eksempler på fascistiske slagord er ”styrke gjennom enhet,” ”nasjonal samling” og ”vi bygger landet.”
Forskjellen mellom nasjonalsosialismen og internasjonalsosialismen er altså bare skalaen. Mussolini ønsket å ha sosialisme innenfor nasjonalstatens rammer, mens kommunistene ønsket én verdensomspennende sosialiststat. Mussolini sa ”nasjonal samling!” Kommunistene sa ”arbeidere i alle land, foren eder!” Begge er varianter av fascismen.
Selv om begrepet fascisme har blitt brukt av venstresiden i en årrekke til å stemple høyresiden som nesten-fascister er det fascismens far, Mussolini, sitt opprinnelige fascistbegrep som bør bli stående, for han setter nemlig likhetstegn mellom fascisme og den totalitære statsmakt. Når vi abstraherer vekk detaljene fra Mussolinis egen økonomiske fascisme sitter vi igjen med en mer generell definisjon av fascismen som en hvilken som helst kollektivistisk ideologi kombinert med statens voldsmonopol. Slagordet for all fascisme er ”alle skal med, ingen slipper unna.”
Noen eksempler på totalitarianisme: Islam blir islamofascistisk når alle tvinges til å følge muslimsk lov (Sharia), homohat blir seksualfascisme når homofili forbys, likestilling blir kjønnsfascisme når menn og kvinner tvinges til å være like (tvungen lik lønn, tvungen 40% representasjon av kvinner i styrene osv.), næringsvirksomhet blir økonomisk fascisme (korporatisme) når staten blir markedsaktør (sentralbank, statlig eierskap, statlig reguleringer), miljøvern blir til miljøfascisme når vern av planter og dyr blir viktigere enn folks selvbestemmelsesrett over eget liv og eiendom, kristendom blir til religionsfascisme når alle må være medlem av statskirken, velferd blir til sosialfascisme når alle må være medlem av velferdsstaten.
Fundamentalt finnes det bare to store filosofiske alternativer å velge mellom: individualisme og kollektivisme. Blander man disse med voldsmonopolet ender man dermed opp med to fundamentale politiske systemer: liberalisme og fascisme.
I dag har vi et blandingssystem bestående av en dose liberalisme (ytringsfrihet, stemmerett, eiendomsrett osv.) og en dose fascisme (velferdsstaten, sentralbanken, markedsregulering, røykeloven osv.). Sosialdemokratiet er altså det vi kan kalle en demokratisk variant av fascismen.
Per dags dato deler altså det politiske landskapet seg opp i tre deler: de rendyrkete liberalistene (Det Liberale Folkepartiet), de rendyrkete fascistene (Tjen Folket) og de demokratiske fascistene (alle de andre partiene i varierende grad).
Selv om Mussolini og Hitler tapte den fysiske krigen er det ingen tvil om at de vant ideologisk. De demokratiske fascistene utgjør totalt kanskje 99% av de politiske alternativene i Norge.
Innenfor disse er det riktignok et stort spenn, og det er kanskje riktig å skille mellom de som er hovedsakelig liberale og hovedsakelig fascistiske. Blant de hovedsakelig liberale partiene har vi Venstre, Høyre og Frp, mens blant de hovedsakelig fascistiske har vi Krf, Sp, Ap, SV og Rødt. Dersom Hitlers parti Nazionalsosialistische Deutsche Arbeiderpartei (NSDAP) hadde stilt til valg i Norge i dag ville det ut i fra programmet sitt vært et sted mellom Ap og SV.
LOGG INN
