For de fleste er de privilegerte ensbetydende med de heldige, de rike og begavete, de som er født med sølvskje i munnen. Men har du noensinne tenkt over hvor ordet ”privilegium” kommer i fra, hva det opprinnelig betydde?

Ordet kommer fra latin ”privus” som betyr individ/privatperson + ”legis” som betyr lov. Et privilegium betydde altså opprinnelig en lov som gjelder en enkelt person. Ut i fra dagens konnotasjon av ordet er det ikke vanskelig å forstå hvordan privilegier ble brukt: en rik person brukte sin velstand til å kjøpe seg en privat lov for sin person av kongen, selvfølgelig på bekostning av alle andre. Et samfunn som har privilegier er altså korrupsjon iverksatt som politisk system.

Navnet dette samfunnssystemet i ettertid har fått er føydalsamfunnet. Adelstitler er et eksempel på privilegier som ga helt spesielle rettigheter. Markedsmonopoler er et annet eksempel. Merkantilismen var føydalismens siste stadium og da ble eierskap til bestemte markeder gitt til enkeltpersoner og enkeltbedrifter. East India Company hadde for eksempel monopol på handel med India. Tenk det! Dette selskapet eide retten til frivillig handel mellom borgere i England og borgere i India! Et ekte privilegium.

Den franske revolusjon blusset opp på grunn av privilegiene. I Frankrike ble entreprenører halshugget(!) for den store dødssynden å ha produsert tekstiler uten særskilt tillatelse fra kongen! Tekstilproduksjon var en særrettighet som tilhørte de privilegerte.

Det er ikke rart hvor forestillingen om de privilegerte som de som er født med sølvskje i munnen kommer i fra! Privilegier var seriøse greier i føydaltiden. Korrupsjon satt i system!

Opplysningstidens tenkere var svært kritiske til denne måten å organisere statsmakten på og det var privilegiene som bidro til at de formulerte og omfavnet forestillingen om universelle rettigheter. ”Likhet for loven” var en motreaksjon nettopp til privilegiene. En lov skulle gjelde likt for alle, ingen skulle ha noen særrettigheter over andre. Privilegiene skulle avskaffes.

Borgerskapet og adelen var derfor svært negative til liberalismen. Det var jo dem liberalismen først og fremst ville ramme, og de brukte mye tid og krefter på svertekampanje mot de nye industrialistene som skapte en formue, ikke gjennom privilegier men gjennom hardt arbeid under likhet for loven og næringsfrihet.

Borgerskapets tenkere som ønsket seg tilbake til privilegienes tid var raskt på pletten med å spre løgner og myter om liberalismen. Rousseau bidro sterkt til å popularisere myten om den ”noble villmannen” – forestillingen om at alt var så mye bedre før i gamle dager, før industrisamfunnet og det moderne liv. Og adelen som hatet liberalismen omfavnet disse idéene grådig.

Dermed ble det skrevet mye om hvor elendig arbeiderne i byene hadde det og hvilken elendighet denne liberalismen førte med seg når den lykkelige, noble, velfødde, friske villmannen flyttet fra landsbygda til byene. Sannheten er at føydalherrene forsøkte fortvilet å forhindre sine leilendinger i å forsvinne fra gårdene sine inn til byene hvor industrialistene tilbød mye høyere lønn.

Siden det var adelen som i stor grad kontrollerte pressen og ryktebørsen den gangen lyktes de med å spre sine løgner om liberalismen, og myten om de elendige forholdene som plutselig oppstod i byene ble etablert som sannhet. (Misforstå meg rett: ut i fra dagens standard hadde de det ille, men det VAR en grunn til atfolk innvandret til byene i hopetall, og reallønningene steg for alle i en periode da befolkningsveksten var eksplosiv. Levealderen til disse ”elendige” mer enn doblet seg på et lite århundre.)

Adelens løgner førte paradoksalt nok til fremveksten av sosialismen som folkebevegelse. Sosialisme er en meget gammel idé (jamfør for eksempel Thomas Mores ”Utopia” fra 1516) men det var i etterkant av den franske og industrielle revolusjon at den virkelig fikk fart på seg.

Marx bidro soleklart til å løfte sosialismen opp til en viktig konkurrent til liberalismen, og mot slutten av 1800-tallet var den sosiale misnøyen som delvis var skapt av adelen og delvis av sosialistene så stor i Europa at den resulterte i dannelsen av verdens første velferdsstat.

Otto von Bismarck, Tysklands store sønn, var en borgelig politiker som forsøkte å motarbeide marxismen og samtidig imøtekomme den sosiale uroen ved å skape grunnpilaren i det som i dag gjerne kalles den kontinentale velferdsstatsmodellen. Dette var på 1880-tallet, kun 40 år før Benito Mussolini og Adolf Hitler for alvor kom på banen som politiske aktører.

Velferdsstaten ble dannet i en uhellig allianse mellom sosialdemokrater og de borgerlige, begge store motstandere av liberalismen. Dette markerte begynnelsen på den lange marsjen tilbake til føydalsamfunnet, tilbake til privilegiesamfunnet. Fra og med 1880-tallet ble ”likhet for loven” gradvis erodert, og universelle individuelle rettigheter ble eliminert til fordel for sosialisering.

Denne uhellige alliansen mellom borgerskapet og sosialdemokratene skapte grobunn for den ufattelige populariteten til fascismen og nasjonalsosialismen 40 år senere. Sammenlignet med marxismen var nasjonalsosialismen soleklart høyreorientert, men sammenlignet med liberalismen var den reinspikka sosialisme. Dersom NSDAP hadde stilt til valg i Norge i dag ville det med sitt program ligget litt til venstre for Arbeiderpartiet. Fascistene og nasjonalsosialistene var altså bare ”høyreekstreme” sammenlignet med marxist-leninistene. Når de likevel ble omtalt som høyreradikale var det nettopp fordi de ønsket å omgjøre hele opplysningstiden og gå tilbake til føydalsamfunnet.

Gjennom nasjonalsosialismen fikk både borgerskapet og arbeiderklassen sin del av kaka. Borgerskapet fikk beholde det halvfrie markedet og fikk gjenskapt føydalsamfunnets privilegie- og korrupsjonssamfunn, mens arbeiderklassen fikk en kraftig utviklet velferdsstat. Liberalismen og individets rettigheter ble den store taperen.

Neo-føydalismen vant frem over hele Vesten fra og med 1880-tallet og innen 1935 hadde hele den vestlige verden innført økonomisk fascisme. Over hele verden ble gullstandarden fjernet og erstattet med sentralbankens planøkonomi. I USA innførte Roosevelt New Deal, i Norge konverterte arbeiderpartiet fra Moskva-trofaste internasjonalsosialister til demokratiske nasjonalsosialister, og Tyskland og Italia gikk foran som inspirerende eksempler på at det var mulig å gjennomføre nasjonalsosialistisk politikk på enorm skala.

Under Mussolini og Hitler ble privat eiendomsrett bygget ned og erstattet med kraftige markedsreguleringer (deriblant pris- og produksjonskontroller). Dermed ble det viktig å ha partiboka i orden, og bedriftseiere flokket seg i hopetall inn i NSDAP for å sikre privilegier. (Ikke ulikt hvordan Kjell Inge Røkke i dag har valgt å ha partiboka si i orden.)

Etter at den diktatoriske varianten av fascismen og nasjonalsosialismen hadde tapt krigen, ble det en ny vår for de demokratiske nasjonalsosialistene – arbeiderpartiet fortsatte i Norge der fascistene slapp og erklærte stolt at ”vi bygger landet.” Norge var blitt en felleseid bedrift, korporatisme satt i system på nasjonalt plan. Dette var den økonomiske fascismens og nasjonalsosialismens triumf. Hitler og Mussolini hadde bevist at det var mulig, og med flertallet i ryggen gjennomførte arbeiderpartiet hele deres økonomiske politikk i demokratisk regi.

Hvor er vi så i dag? Jo, vi lever igjen i privilegienes tid. Likhet for loven er død, og har blitt erstattet av mange særrettigheter for særinteresser. Eksempler på privilegier? Bor du i Oslo betaler du 14,1% i arbeidsgiveravgift, mens hvis du bor i Finnmark er arbeidsgiveravgiften 0%. En som har inntekt i skatteklasse 1 har en annen skattesats enn en som har inntekt i skatteklasse 2.

Bøndene har særskilte subsidier, avgiftsbeskyttelser og skattefradragsordninger som ingen andre har. Vanlige arbeidstakere har langt bedre rettigheter fra folketrygden enn selvstendig næringsdrivende, selv om begge betaler trygdeavgift. Fagorganiserte får trekke fagkontingenten sin av på skatten, noe ingen andre får for sine klubbvirksomheter.

Næringsvirksomhet skjer i dag i mange markeder ved privilegium, ikke ved rett. Et eksempel på dette er legeindustrien. For å drive legevirksomhet må man være godkjent av staten. For å selge legemidler må man ha løyve fra staten. Taxiselskaper må også ha løyve, og markedet er strengt prisregulert. Teleselskaper må ha konsesjon for å drive, riksdekkende TV-kanaler likeså. Oljeselskaper kan ikke bare bore etter olje hvor de vil. Å nei, de må søke på utlyste konsesjoner. Oljeselskaper har også en mye høyere skattesats enn andre typer virksomhet.

Jeg kunne gitt utallige eksempler på privilegiesamfunnet, men det ville blitt en veldig lang bloggpost, så jeg overlater det til andre å finne ut av alle rare unntak og særrettigheter som loven spesifiserer. Men jeg vil trekke frem et av disse privilegiene, nemlig retten til å produsere legemidler. Alle snakker jo om de mektige lobbyvirksomhetene. (Lobbyisme er en direkte konsekvens av privilegiesamfunnet og økonomisk fascisme.) Og her trekkes gjerne den mektige legemiddelindustrien frem som kroneksempel på hvor fæle og onde kapitalistene er.

Alle skjønner at det er noe galt med denne industrien, og sosialistene hevder at problemet er at den er for fri, at staten burde regulere mer og være mer aktivt involvert i å produsere medisiner direkte. Men det som tydeligvis har gått alle hus forbi er at legemiddelindustrien er en av de aller tyngst regulerte markedene i verden. Det finnes knapt noe bedre eksempel på økonomisk fascisme enn nettopp dette. Mussolini ville vært stolt.

Det er fullstendig forutsigbart at slik korporatisme medfører korrupsjon og kamp om privilegiene. Vi har flere hundre års erfaring med nettopp dette systemet fra føydalsamfunnet og merkantilismen. Interessant nok har ordet privilegium i dag en dobbeltkonnotasjon. Privilegium betyr selvfølgelig særrettighet, men det brukes også i betydning ”tillatelse,” altså som motsats til rettighet. En rett er noe du alltid kan kreve, mens et privilegium er noe du har på lånt tid, noe som når som helst kan trekkes tilbake fra de mektige som har gitt det til deg.

Hvor kommer denne merkelige konnotasjonen fra? Svaret er at i korrupsjonssamfunnet oppstår det konkurranse mellom parter som kniver om å skaffe seg privilegier på konkurrentenes bekostning. Den som kan skaffe seg monopol på et bestemt marked kan stenge ute plagsomme konkurrenter, men konkurrentene kan svare med å skaffe seg nye privilegier som negerer disse hindringene.

Privilegiet er altså et tveegget sverd. Man kan kjøpe seg en spesialtillatelse, men det kan også andre – på DIN bekostning. I min andre gjennomlesning av Atlas Shrugged slo det meg at Ayn Rand er utrolig flink til å illustrere nettopp denne siden av økonomisk fascisme – privilegiesamfunnet og hvordan det stadig degenererer til kniving mellom konkurrerende legaliserte kriminelle.

Lobbyisme er i sannhet en forferdelig uting, og ja, det gjør at mange industrier er forferdelig korrupte. Men løsningen på dette er IKKE å sosialisere markedene. Løsningen er å avskaffe den økonomiske fascismen som muliggjør privilegier. Det betyr gjeninnføring av individuell frihet, likhet for loven og brorskap mot tyranniet. Kort sagt: frihet, likhet, brorskap.

Helt til slutt vil jeg fundere litt over hvorfor det er de RIKE som selv i dag kalles de privilegerte. De har jo ofte ingen særrettigheter. Tvert i mot er det gjerne såkalte svake grupper i samfunnet som har særrettigheter på de rikes bekostning. Hvordan kan dette ha seg?

Jeg tror svaret er at det marxistiske verdensbildet fremdeles henger igjen. Marx var helt overbevist om at liberalismen ga særrettigheter til de som hadde kapital – kapitalistene – og trodde derfor at liberalismen bare var en naturlig fortsettelse av føydalsamfunnet.

Marx skjønte jo det at det var likhet for loven, men han mente at dette favoriserte de rike og de begavete. I meritokratiet er det de med gode gener og gode familier som i følge Marx er de nye privilegerte. Likhet for loven gir særrettigheter til de med særskilte begavelser og familierikdom, mente han.

I bunnen av denne idéen ligger forestillingen om at velstand er en begrenset størrelse, at en mann bare kan vinne på en annen manns bekostning. Det at en mann fødes med gode gener medfører derfor at denne personen lettere kan ”tilrane seg samfunnets ressurser” enn en som ikke har fullt så gode gener eller familiebakgrunn. Det slo aldri Marx at velstand er noe som SKAPES og at det derfor ikke er en statisk størrelse.

Å slippe de begavete fri i et samfunn uten privilegier som hindrer deres utfoldelse er den største gaven man kan gi til menneskeheten. For i et fritt marked uten særrettigheter kan man bare bli rik ved å skape verdi for andre mennesker. Handel er et bytte av verdi for verdi. Det betyr at bankkontoen til en industrialist i et fritt marked er et mål på hvor mye verdi han har skapt for andre mennesker. De rike kan bare bli rike ved å løfte alle andre opp sammen med seg.

Marx arvet sin dystopiske visjon av liberalismen fra adelen, for det var nettopp den som så på velstand som noe statisk som kan arves eller plyndres. Det var adelen som skapte myten om kappløpet mot bunnen. Det var adelen som demoniserte industrialisten som en utbytter.

Adelen var fanget i sitt korrupsjonsverdensbilde. De var vant til å knive om privilegier og de tolket industrialistenes velstand som nok et privilegium som de måtte bekjempe med skitne triks og svertekampanjer for å få til de rette lovendringene.

Selv i dag når jeg diskuterer med for eksempel Thalandor på bloggen min gjentas disse løgnene som adelen skapte den gang for lenge siden. Thalandor forkaster absolutt privat eiendomsrett fordi han ser for seg industrialistene som nettopp disse adelsfolkene som konspirerer om å skaffe seg privilegier og som rotter seg sammen for å skufle til seg av den statiske felleskaka.

Han og mange andre med han har ikke tatt inn over seg markedsøkonomiens naturlover: en som stiger til topps i velstandshierarkiet kan bare gjøre dette gjennom frivillig handel, det vil si gjennom å gi andre verdi. De lekker altså penger som en sil på vei til topps. Mesteparten av velstanden de skaper må de gi bort til sine kunder og partnere. De sitter bare igjen med en liten brøkdel selv. Kappløpet mot bunnen er derfor en umulighet i liberalismen. Tvert i mot fører industrialistenes konkurranse seg i mellom til et kappløp mot toppen for alle sammen.

Første steg i retning å korrigere mytene og løgnene til datidens korrupte adel er å gjenoppdage den opprinnelige betydningen av ”privilegium” og forkastes borgerskapet og marxistenes fortolkning. Privilegium oversatt til moderne språkdrakt betyr særrettighet, og hvis vi vil privilegiene og føydalsamfunnet til livs må vi gjeninnføre likhet for loven.