I Norge har vi et politisk system som Benito Mussolini kalte for korporatisme, også kjent som blandingsøkonomi eller økonomisk fascisme. Korporatisme er en sammensmelting av stat og økonomi, hvor det ikke finnes noen klare skillelinjer mellom økonomiske aktører og statlig bruk av vold.
Økonomisk fascisme har en rekke uheldige konsekvenser, og Dagbladet
beskriver en av disse, nemlig klassedannelser. Gjennom et svært innfløkt byråkrati, krav om konsesjoner og tillatelser, høy beskatning og andre statlige inngrep i økonomien gir de etablerte et stort fortrinn fremfor entreprenørene. Resultatet er at økonomisk fascisme sementerer den eksisterende økonomiske eliten som en overklasse.
Paradoksalt nok er det sosialdemokratene som innførte dette systemet i Norden. Deres intensjon var neppe å skape en overklasse, men virkeligheten tar ikke hensyn til folks intensjoner. For virkeligheten er det kun handlinger som teller og å systematisk vold mot fredelige mennesker har en tendens til å ramme de minste og svakeste aller sterkest.
Liberalismen derimot fjerner vold mot fredelige mennesker og fungerer dermed også som en maktutjevning i samfunnet. USA er på ingen måte rendyrket liberalistisk, men er det i langt større grad enn Norge. Her kan hvem som helst starte opp i en garasje (Bill Gates, Steve Jobs) og bli milliardærer fordi det er færre statlige hinder i veien for å karre seg frem. Dette gagner først og fremst de små.
Dagbladet skriver at Kjell Inge Røkke er unntaket som bekrefter regelen, mannen som karret seg frem fra arbeiderklassen til overklassen i Norge. Det Dagbladet ikke nevner er at Kjell Inge Røkke ikke ble rik i Norge, men i USA. Det var i Alaska han dannet grunnlaget for sin formue.
Dagbladet forteller heller ikke at da Kjell Inge Røkke kom tilbake til Norge ble han medlem av arbeiderpartiet for å sikre seg en gunstig posisjon blant byråkrater og lovgivere. Slikt er selvfølgelig en åpenlys konsekvens av økonomisk fascisme: hvis fredelig aktivitet er forbudt og man må spørre partier om lov lønner det seg å ha gode forbindelser til partiene.
La oss ta en titt på USA. Dallas Federal Reserves Bank gir årlig ut en årsrapport og i 1995 ga de ut en fantastisk artikkel som heter ”
By our own bootstraps.” Der ser de på sosial mobilitet i USA og kommer frem til noen fabelaktige konklusjoner: jo høyere oppe på rangstigen man er i USA, jo vanskeligere er det å holde på posisjonen. Og jo lavere nede på rangstigen man er, jo lettere er det å stige.
USA var forholdsvis liberal frem til rundt 1930. Frem til da var det nykomlinger ala Røkke som dominerte listen over de rikeste i USA. Men så innførte USA økonomisk fascisme (New Deal) og resultatet var at det plutselig ble stadig mer ”gamle” penger i USA. Dette varte helt frem til ca 1980 da Ronald Reagan bidro til en betydelig liberalisering, skattelettelser og deregulering i mange viktige markeder. Resultatet er at fra og med 1980 har antallet arvinger på listen over de rikeste i USA falt jevnt og trutt, og nykomlinger ala Røkke dominerer.
Ennå har USA en betydelig grad av økonomisk fascisme, men langt mindre enn i Norge. Derfor er det lettere for de små å komme seg opp i USA enn i Norge. Norske arbeidere som ønsker å tjene seg rike som entreprenører kan da altså enten 1) reise til USA, eller 2) bidra til å fjerne den økonomiske fascismen i Norge.
LOGG INN
