Metafysikk og kvantefysikk
I dag skal jeg ta opp et metafysisk tema som har opptatt meg i mange år. En dag kommer jeg sikkert til å skrive en hel bok om dette temaet, så det jeg presenterer i dag vil bare være en liten smakebit. I min ungdom brukte jeg mye tid på å studere kaosteori, kompleksitetsteori, selvorganisering, dissipative strukturer og selvproduserende systemer (autopoiesis).
Senere har denne bakgrunnen vært veldig nyttig for meg da jeg begynte å lese Ayn Rands filosofi, især innen biologi. Hun gjorde to meget interessante observasjoner, som tilsynelatende er selvmotsigende. 1) ”Intet” har ikke en egen eksistens. Intet er fravær av eksistens, og det som eksisterer slutter ikke å eksistere. 2) Livet har en annen metafysisk status enn alt annet i universet. Mens materie ikke kan ødelegges, bare endre form, er livet sårbart: det kan ødelegges. Vi kan dø, vi kan slutte å eksistere. DERFOR har vi verdier: vi har noe å miste, nemlig livet vårt. Livet vårt er derfor verdifullt for oss.
Rand forklarer at dette ikke er en selvmotsigelse fordi livet og eksistentene vi er bygget opp av (atomene) eksisterer på to forskjellige nivåer. Når vi dør slutter ikke atomene som en gang var en del av vår kropp å eksistere. De fortsetter sin eksistens i det fysiske universet. Det eneste som har sluttet å eksistere er den bestemte konfigurasjonen av materie og energi som vi epistemologisk identifiserer som liv.
Dette er et godt svar, og Rand var fornøyd med det, men det er like fullt interessant å se hva som skjer hvis vi går dypere inn i denne innsikten. Eksistens på to forskjellige nivåer? Spennende! Fra nivå 1 (det fysiske univers) har vi at A=A, ting kan ikke slutte å eksistere, bare endre eksistens, og selvmotsigelser ikke kan eksistere, mens på nivå 2 (liv) kan altså selvmotsigelser (midlertidig) eksistere. Vi mennesker kan handle i mot vår natur, og i den grad vi gjør dette på en konsistent måte SLUTTER vi å eksistere. Med andre ord, å være konsistent irrasjonell medfører raskt vår død. A =/= A. Og fra perspektiviet til nivå 2 kan ”intet” eksistere. Ting som lever kan dø. Vi kan epistemologisk identifisere ”død” som en tilstand som er meningsfull for levende vesener.
Selvfølgelig er det ikke snakk om metafysiske selvmotsigelser og en metafysisk eksistens av ”intet.” Ingen naturlover blir brutt på nivå 1. Men sett nå at vi av en eller annen grunn var ute av stand til å observere nivå 1. Vi kan bare observere hendelser på nivå 2. Hvordan ville denne verden fortont seg for oss? Jo, vi ville observert at ting stort sett følger Aristoteles sine lover, hvor A=A og selvmotsigelser ikke eksisterer. Naturlig seleksjon gjør at over tid er det organismene som verdsetter sitt liv og som handler for å overleve som faktisk blir værende igjen. Jo lenger livet har eksistert, jo mer overlevelsesdyktige organismer gjenstår, hvilket i praksis betyr at de oppfører seg stadig mer i samsvar med Aristoteles ikke-kontradiksjonsprinsipp.
Men ikke alltid. På nivå 2 kan vi observere en del merkelige fenomener. Plutselig dukker det opp en eksistent ut av intet (en ny organisme blir født), og plutselig forsvinner en eksistent ut i intet (den dør). Midlertidig kan eksistentene bryte årsaksloven (irrasjonell atferd). Siden overlevelse krever rasjonell/overlevelsesdyktig atferd kan avvik fra slik atferd kun være midlertidig. Dersom atferden blir permanent slutter eksistenten å eksistere (den dør).
Si meg, minner denne beskrivelsen litt om fenomener du har hørt om før? Minner det ikke litt om merkelig atferd som kan observeres i kvantemekanikken? Der kan jo tilsynelatende partikler poppe inn og ut av eksistens fra intet, og på kvantenivå oppfører ikke partiklene seg helt mekanisk lovmessig, bare probabilistisk.
Hvis man er kantiansk anlagt vil man konkludere at selv-motsigelser kan eksistere og at årsaksloven kan brytes. En vil konkludere med at Aristoteles tok feil. En aristoteliker derimot vil konkludere med at det åpenbart må eksistere et nivå under nivå 1, som vi ennå ikke fullt ut forstår eller kan observere. Det som ser ut som selvmotsigende atferd på nivå 1 blir konsistent på nivå 0.
Hva slags aristotelisk konklusjon kan vi trekke ut i fra dette? Jo, de rare tilsynelatende selvmotsigende fenomenene vi observerer på kvantenivå tyder på at det finnes (minst) et nivå av virkeligheten vi ennå ikke forstår eller klarer å observere.
Det er også meget mulig at det vi ser på som deterministiske fysiske objekter egentlig er levende vesener som oss selv, som har eksistert så lenge og gjennomgått en så lang naturlig seleksjonsprosess at organismene har blitt så ekstremt overlevelsesdyktige at vi opplever dem som svært forutsigbare og lovmessige – nærmest som determinerte objekter. Kun ”funky” atferd på kvantenivå avslører at det kanskje dreier seg om en type objekter lik oss selv, nemlig levende organismer.
Dette siste er selvfølgelig ren spekulasjon. Per dags dato finnes det ingen beviser for det, men det er en fruktbar spekulasjon i den forstand at den er i samsvar med Aristoteles og Rand. Det er fullt mulig allerede nå å gjøre viktige forutsigelser om egenskaper som disse organismene må ha.
La meg gi et eksempel på dette: alle organismer er dissipative strukturer. Det betyr at de er termodynamisk åpne systemer, som dissiperer (”sprer”/”sløser med”) energi og dermed skaper stabile energi-identitet. Eksempel: vi mennesker opprettholder en biologisk identitet gjennom hele vårt levetid, det som definerer oss som akkurat oss, men likevel byttes de fleste atomene i kroppen vår ut ca hvert syvende år. Energi og materie strømmer i gjennom oss (”dissiperes”) og det vi kaller vår identitet er en slags stående energi- og materiebølge i denne strømmen.
Dersom atomer er levende organismer betyr det at også disse må være slike dissipative strukturer. Det betyr at noe kontinuerlig strømmer i gjennom dem og stadig fornyer deres identitet. Hva dette ”noe” er vet vi ennå ikke, men det vil garantert være målbart.
Igjen presiserer jeg at dette bare er spekulasjon. Min intensjon har vært å vise den korrekte måten å analysere kvantemekanikk på i henhold til aristotelisk filosofi, og hvordan man kan bruke korrekt filosofi til å generere interessante fysiske hypoteser som har mulighet for å være riktige og som derfor er verdt å utforske.