All konstruktiv diskusjon forutsetter et felles utgangspunkt; et felles moralsyn, en felles målsetning eller felles erfaringer. Ofte vet man ikke hva dette felles utgangspunktet er når diskusjonen tar til, og det kan gjerne være et mål for diskusjonen bare å avgrense og klargjøre hva som er felles og hva som ikke er det. Hvis man er enige om hva man er uenige om, da har man nådd langt.

Jeg har alltid vært svak for de store ideologidiskusjonene. Gjennom årevis med prøving og feiling i diskusjon har jeg utviklet og endret mine egne standpunkt. Målet har alltid vært å finne noe som jeg mener alle bør kunne enes om. Et utopisk utgangspunkt, selvsagt, men likevel godt, fordi det tvinger en til å ta alle mennesker på alvor. Og det er her jeg finner en av de største ideologiske skillelinjene i min samtid; vilje eller uvilje til å ta andre mennesker på alvor.

Det å ta et annet menneske på alvor, innebærer at man må innvilge et minstemål av godvilje og tillit. Man må forsøke å se hvordan andre mennesker kan mene det de mener uten at de av den grunn er ondskapsfulle eller avvikere. Det innebærer videre at man må avstå fra lettvinte karakteristikker og stigmatiserende navngivning.

Mitt problem oppstår som et paradoks; på den ene siden strider det mot mitt syn å avfeie andre mennesker som "idioter" eller lignende, men samtidig tvinger det meg til å ta på alvor dem som mener at jeg og mine likesinnede er avvikere. Dette problemet blir særlig tydelig for meg i ideologisk ladede debatter, som f.eks. den pågående diskusjonen om Hugo Chavez' reformer i Venezuela.

Dagbladet skriver idag om Hugo Chavez' retorikk mot en av Venezuelas fjernsynskanaler, Globovision. (se http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/05/30/502092.html) Jeg skulle gjerne diskutert selve saken, men hos Dagbladet møter man et debattklima som er så overveiende fiendtlig at konstruktiv diskusjon nærmest er utelukket.

I kommentarfeltet under artikkelen kritiserer bloggeren "Isfjell" Dagbladets fremstilling av Chavez' konsesjonspolitikk. En som kaller seg "Jeppe" svarer:

«Hvis dere synes at det høres fint ut med diktaturer, hvorfor ikke flytte til et av disse landene?»

Hvis man ikke kjøper Dagbladets vinkling av saken, da er man altså tilhenger av Chavez. Dette er et klassisk eksempel på "fallacy of excluded middle"; altså at det bare finnes to polariserte alternative virkeligheter, og ingen mellomting mellom disse. Videre holdes det for å være en selvfølge at Chavez' Venezuela er et "diktatur", selv om det er nettopp forholdene i Venezuela som er under debatt. (Dette kalles gjerne "begging the question".)

En annen debattant, som kaller seg "drp", hisser seg også opp over Isfjells argumentasjon. Han skriver:

«Spar oss for denne pisspraten!? Man må jo være blind hvis man ikke forstår at Chavez er i ferd med å ødelegge demokratiet i Venezuela. Men det er jo slik, at har et diktatur en sosialistisk profil, er det ikke grenser for hva sosialistene kan godta av overgrep både på ytringsfrihet og menneskerettighetene. Sosialistenes heiing på Chavez viser med all tydelighet sosialistenes mangel på demokratisk sinnelag!»

Her det er ikke noe forsøk på å møte argument med argument. Isfjells argumentasjon er «pissprat» og viser tydelig at han «blind». Videre slår man fast at sosialister «heier» på Chavez, og siden Chavez er en diktator (hvilket også her er opplest og vedtatt, selv om det er nettopp de politiske forholdene i Venezuela man diskuterer) så viser dette at sosialister ikke er demokratisk anlagt.

Bloggeren "Giorgy" spør om han kan få se dokumentasjon på at RCTV (kanalen som ikke fikk fornyet konsesjon) faktisk oppfordret til og deltok i kuppet i 2002:

«Lenk meg gjerne til BEVIS for at RCTV har oppfordret til statskupp, og ikke bare ymse Chavez fan boys som påstår det.»

Igjen ser man forrakten for dem man er uenige med. Hvis man hevder noe som "Giorgy" ikke har sett «bevis» for, da er man en «fan boy» (les: en som forsvarer Chavez ukritisk). Det går altså ikke an å både være kritisk til Chavez og til dem som kritiserer ham. (Bevisene skal visstnok foreligge bl.a. i den prisbelønnede dokumentarfilmen "The Revolution Will Not Be Televised", som du kan se her)

Det har lite eller ingenting å si hva jeg måtte mene om det som skjer i Venezuela. For meg handler diskusjonen om å prøve å forstå hva som skjer der. Hva skjer, hvorfor skjer det som skjer, og hva er alternativene? Tatt i betraktning Venezuelas oljerikdommer; hvorfor har de så mange fattige, og tar Chavez denne problematikken på alvor? Men hvis man overhode åpner for muligheten for at Chavez representerer et skritt i riktig retning for Venezuela så er man automatisk en «heiende» fanatiker. Hvis man stiller seg kritisk til Dagbladets dekning av Venezuela, så støtter man diktaturer og er en fiende av ytringsfriheten. Andre "debattanter" bruker ord som «kommunistsvin», eller sidestiller sosialisme og nazisme.

Jeg ønsker et debattklima hvor jeg kan utvikle mine egne standpunkt på en åpen og ærlig måte, uten å måtte svare for ting jeg ikke står for. Mye av det jeg kritiserer her er å anse som forsøk på gjøre upopulære standpunkt illegitime. Hvis slike røster vinner gehør, så vil det å kalle seg "sosialist" i fremtiden være ekvivalent med å si at man støtter despotisme. Vi må ikke godta en slik kunstig kobling som gjør det umulig å foréne vestlige frihetsidealer med fordelingspolitikk.

Som pragmatiker finner jeg likevel trøst i at denne typen retorikk neppe vil vinne stor oppslutning. Det er selvfølgelig mulig å være kritisk til Chavez uten å mene at opposisjonen utgjør noe bedre alternativ, og det er selvsagt mulig å forsøke å forsvare et slikt standpunk uten at man skal avfeies som en avviker. Jeg stoler på at disse forsøkene på å diskreditere politiske motstandere forblir gjennomsiktige, og at de fleste er i stand til å se forskjellen på saklig argumentasjon og fiendtlig retorikk, slik at argumentasjonen alltid vil ha forrang når vi utvikler vår virkelighetsforståelse.

For å avslutte i en litt humoristisk tone, tar jeg med et sitat av Friedrich Nietzsche:

«At times one remains faithful to a cause only because its opponents do not cease to be insipid.»