AssockBox

janotaNog jufufduy Murirantima

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å slette

Poeng:   6+ 8-

The medium is the message?

Pyrrho

Du svermer for Wittgenstein Og slår ham i hue på de nye aspirantene til statsbygget, ser jeg. Hvordan ellers kan jeg tolke din oppførsel overfor prøysserdisiplinen, disse som ikke skiller det normative og det deskriptive, om hvilke man har vitset: "Und also schloss er messerscharf, dass nichts sein kann! was nicht sein darf."

Jeg har kommet til å tenke på mediasituasjonen angående dette med Wittgenstein som plutselig er der og folk i auditoriet er jo totalt utrenet og uforberedte på selve situasjonen. Wittgenstein er da den store profet og overlærer yppersteprest som man skal gå opp til examen i og svare på, og SENSOR bak jærnteppet sitter og dømmer og stryker ens person om man ikke er flat pliktig kadaverunderdanig viljeløs som et lik og svarer riktig. Da stryker man og hele semesteret er bortkata men studielånet har øket med ett semester, dette er de harde vilkåra.

Hvis du tar en pøs med et membran i bunnen og fester en sytråd fra midten av membranet over til midten av membranet på en tilsvarende pøs ti skritt unna, symmetrisk system, så kan du tale inn i pøsen, og en annen person kan legge øret inn i pøsen ti meter unna og høre i klartekst hva du sier inni pøsen. Lyden går longitudinalt gjennom sytråden. Og dere kan skifte på å være taler og tilhører.

Så kan du lage membranet av tynt jern og med en U- formet hesteskomagnet bak jernet, og en tilsvarende pøs på den annen side. Og vikle noen amperevindinger over magneten og lage to lange ledninger fra hver ende av spolene over til motsatt pøs. Da har du Bells telefon.

Idag kan det gjøres med to helt vanlige høyttalere i hvert sitt rom koblet sammen med en høyttalerledning, og du kan tale hver vei og sam- tale. Men du må veksle mellom å tale og lytte, for virkningsgraden er lav og du må høre godt etter og legge øret inntil.

Så kan du lage forsterker slik at hva du sier inn i en liten entoms elektrodynamisk transducer av dette slag kommer ut med en hvilkensomhelst styrke på motastt side, du kan få din spede stemme ut med 50 kilowatt, så du må rekvirere egne og tykke kabler fra fossekrafta med 5 kilovolt for å drive strømstyrken i forsterkeren. Du kan sende Rånåsfoss rett i trynet på folk styrt av dine egne og spede utsagn. Det kalles en Mega- fon. Eller du kan bruke atomkraft. Det er rart luften holder, det gjør den da heller ikke, og ved vaklekontakt har jeg hørt det bli elektrosveis og puktsveis og sikringsbrudd ved 1/2" kobberledninger hvor drivspenningen er hundrevis av volt.

Det er mediasituasjonen i fonetikken idag.

Men Megafonen er ikke så grei å lytte igjennom, om hva tilhørerne på motsatt side måtte ha å ymte om kommentarer til hva du uttaler og ytrer.

Megafonen ødelegger dialogen. Dialogen må iallefall finne andre former for å fortsette å være tilstede og ha noen funksjon og virkning.

Du kan stille de brede masser opp i talekor mot megafonen, men jeg kjenner lurerer måter.

Man klipper strømledningen til megafonen eller sørger for at DICTATOR har halsesyke eller er djupt såra og vonbroten og mindre istand til å uttale seg så sikkert, med dertil egnede midler som er publiserte i litteraturen.

Men siden sånt må til for å stoppe den føreren og slik at vi selv heller har sjanse til å gi vårt besyv til å føre de brede masser, så er altså mediet og mediekunnskapene og kunnskapene om hvordan man skal klippe ledningene eller infisere føreren med halsesyke eller gjøre ham djupt såra og vonbroten en viktig del av tidens stil.

Les overskriften

Det refererer til en boktittel eller snarere et mulitmediashow av mediafilosofen Marshall mcLuhan, som jeg fikk med meg i de harde syttiåra, og lærte mye.

Lenny Bernstein skjønte jeg scoret svært høyt fordi han forsto mediet. Han performerte med sitt orkester ikke for New York syphony orchestra hall audience, men spilte på høyttalermembranene i funkishjemmenets stuer. Ned med takten og klarere og enklere utrykk så høyttalermembranene og luften og konsumentene i de små private leiligheter klarer å følge med. Ikke det store orkesterbruset som forutsetter stemlingen i de største og mest berømte auditorier.

Jeg har kunnet prate og spille fienden rett i senk med mer kammermusikalsk trening der han er totalt uforberedt. Han er trenet til, og stoler på megafonen og på salens applaus slik han ser og hører de store kjendiser og rockestjerner gjøre.

Ved å kjenne og tyde mediet har man avgjørende overtak. Og det gjelder også skriftlig. Dynes å være miniatyrene som scorer og røsker når ruta et 9x4 mm til å skrive i og du ikke kan tegne eller rette. Jeg har kunnet sette situasjonen rett til veggs med kompakte miniatyrer poemer av Piet Hein og Brorson og Luther osv.

Den der laaner Aand og Sjel
forskriver sig til Fanden.
Thi, den der ikke er sig selv
er heller ingen anden.

Sann!

Snorre, gylvaginning om dikterkunsten og om kveding, re- aktualiseres ved IT- mediet.

De hadde pergament, gåsepenn, jernblekk og mårhårpensel som medium.

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å slette

Poeng:   21+ 23-

Proffesorenliebe?

Veit du hva, Pyrrho, det var på filosofisk på Blindern og det må ha vært i de harde sekstiåra for jeg kan dømme etter hvor god jeg var i tysk. Fluently. Det må ha vært høsten 69 og da var jeg litt yngre enn du er nå. Da kom Arne Næss trekkende med en noe eldre tysk personlighet som var like god i engelsk som i tysk så jeg klarte ikke helt å drible ham der, prate ham i senk hverken på tysk eller engelsk. Men jeg gjorde jo mitt beste for jeg var ung og kranglete og framfusen.

Da jeg ikke fikk spent bein på ham på tysk slo jeg over i engelsk slik man gjør for å dukke tyskerne og hvor jeg hadde amerikansk trening men så var han joggu dreven i engelsk han og.

Jeg fikk faktisk litt dreis på ham for jeg hadde allerede god trening som profet og religionsstifter i "kristne" miljøer. Jeg var allerede profet i eget land men ikke religionsstifter enda, det ble jeg først like etterpå.

Arne Næss måtte unnskylde meg litt, for jeg har antagelig hatt litt overtak. Jeg har også klart å prate Inge Lønning i senk i den tiden. Næss sa som unskyldning for sin åpenbart prominente gjest om meg: "Du skjønner, her i Norge har vi en egen type, Askeladden..!"

Jeg fikk ikke vite hvem han var, men det var en ærverdig litt eldre tysk professor med stor erfaring i tysk filosofisk miljø. Og det kan ha vært Erwin Schrödinger.

Du skjønner, jeg hadde like før lest profetboka. Da blir man ratt profet i eget land. Det er altfor lett å bli profet i eget land, her vrimler av profeter, her må man måke profeter for å komme til orde.

Religionsstifting er vanskeligere, men der hadde jeg kort etter griseflaks og ble religionsstifter bare ved å gjøre noe sløvt vrøvl på terommet på filosofisk. Jeg scoret fullt bedehus, de sto som sild i tønne på terommet, teologene i etasjen nedefor ble varslet og kom stormende opp trappen de og.

Da innså jeg at dette er ikke mitt kall å bli religionsstifter det er ikke krevende nok, det er for lett. Og har senere tatt på meg mer seriøse oppgaver enn som så.

Men det er pussig gitt, at man kan sukke sånn overfor en kjendis.

Men jeg har opplevd det selv å miste munn og mæle plutselig stående ansikt til ansikt med en berømt kjendis i private omgivelser. Det var Rolf Just Nilsen. Men han var grei. Jeg sa "gi meg bare to minutter så skal jeg ta meg inn igjen" Og da kunne vi føre en helt vanlig samtale. Han hadde vel opplevd sånt før, som rikskjendis og hoffnarr på alle TV- skjermer.

Men jeg har opplevd å stå på utstilling for NAS til astrofestival i Frognerparken med meg og mitt som er litt sært, og der sto plutselig Nils Ole Oftebro, skuespilleren. Han klarte jeg å matche. Tricket var å degradere ham totalt i første replikk og han var med på notene som dreven artist skuespiller, og da gikk resten kurant av seg sjøl.

Jeg har sett en indisk dame med samme refleks som meg overfor Just Nielsen. Vi satt i bilen, og der kom plutselig finansminister Per Kleppe, tydelig herjet, duknakket fra finansdebatten i strortinget, i lyseblå stortingsdress og firkanta kuffert på vei opp til regjeringsbygget igjen for å slikke sine sår. "Nei se der, Per Kleppe.. Finansministeren..!"

Hun knakk totalt, uventet sprutrød , og bøyde seg ned i bilen som for en Indisk Gud eller Maharayah.

Og så har jeg klart å matche Kristin Klemet på Gardemoen. Jeg så jo med en gang fjeset men hadde jernteppe vedrørende navnet og spurte frekt "Har ikke du vært minister... hva er det du heter..?" og da var samtalen igang.

Det var liksom hun var ute etter noen tilfeldig å snakke med i folkemengden, for folk er jo redde og får hetta når de ser sånt.

Det er dette med auraen. Som kjendis får man en veldig stor aura og det kan sikkert være vrient.

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å slette

Poeng:   20+ 23-