Dette er kanskje den
naturlige, andre halvdelen av mitt innlegg som argumenterte omkring fildeling (http://niflgard.wordpress.com/2007/09/15/er-makt-fremdeles-rett/).
Mitt tabloide spørsmål av Holmgang-karakter blir denne gang: ’Er vi i ferd med
å bli en kulturelt tilbakestående nasjon?’ Okay, det var kanskje å ta litt
hardt i.
Platesjappen Apollon
ble opphav til en sønn på nyåret, med det klingende navnet Apollon. Den
originale butikken har i alle år vært en hjørnestein blant musikere, konsertarrangører
og andre musikalsk orienterte i Bergen. Og den nye butikken i Neumannsgate er
noe så sjeldent som et virkelig alternativ til både opphav og mer aggressive
konkurrenter. To etasjer musikk, med klassisk og jazz på gatenivå, samt metal,
rock og prog i andreetasjen. Det hører med til historien at betjeningen er
levende leksikon på sjangrene som ivaretas, og at man kan boltre seg på egen
røykebalkong. Men det aller snodigste er at halve avdelingen er viet cd’er med
samme prisnivå som Platekompaniet. Når jeg endelig, som forbruker i hjembyen, kan
bade i slik luksus, slår det meg hvor fattige på kulturelt mangfold vi egentlig
er.
At utvalget minsker
jo større grad av privat monopolisering, sier seg selv. Når det kun er etterspørselen
som bestemmer utvalget, ligger varene som selger minst, tynt an. Noen vil hevde
at platebutikkenes skjebne er totalt irrelevant, med tanke på elektronisk
overføring og distribusjon. Det er derimot ikke fullstendig irrelevant for butikkeiere,
ansatte, samlere og musikere. Fremdeles er salg det viktigste for artister og
plateselskaper, og det selges definitivt mest over disk. Enn så lenge.
Dette innlegget tar
for seg problematikken på vestlandet, for det meste Bergen, ettersom det er
dette området jeg kjenner best - og har forutsetninger for å kunne gjengi
eksempler fra. Argumentasjonen er imidlertid høyst gangbar for resten av landet
også, ettersom dette på ingen måte er noe vestlandsfenomen.
Det første
eksempelet er derimot ikke fra denne
kanten av landet. Jeg livnærte meg en periode på to år i Tromsø, hvor jeg raskt
knyttet kjennskap til den kulturelle livskilden som gikk under navnet Platebaren
Feedback. Jeg tilbrakte sikkert timevis i butikken under mitt opphold,
vandrende langs reolene, mens jeg vendte på cd’er og leste Egon Holstads
finurlige anbefalinger på gule lapper. En original cd-sjappe å bli glad i med
andre ord. To år etter mine tokt var det allerede slutt. Jeg hadde vansker med
å begripe hvordan den stusselige og trange versjonen av Platekompaniet på Steen
& Strøm hadde utkonkurrert Feedback. Det var først idet Holstad pekte mot plateselskapene
at brikkene falt på plass.
Platekompaniet har nemlig stor makt overfor selskaper og distributører.
Og denne makten blir forsterket for hver eneste skive de selger. Trussel om
utsalgsnekt presser plateselskapene til å senke distribusjonsprisene. I
Feedbacks tilfelle måtte butikken ut med flere kroner til plateselskapet enn
hva Platekompaniet solgte den for.
Dette misforholdet tæret på både finansielt overskudd og sameksistensen med
platebransjen. Da hjalp det heller lite at daværende EMI-sjef Per Eirik
Johansen syntes det var leit at mangfoldet forsvant.
At prisene faller er jo vel og bra, tenker vi som forbrukere. Produktet
var jo i utgangspunktet for dyrt – om vi tenker på en effektiv kamp mot gratis nedlastning.
Denne saken har altså to sider, men aller helst burde jo butikkene få den samme
varen til samme pris. Men så enkelt er det ikke. Platekompaniet har per i dag
21 utsalgssteder, i tillegg til nettbutikk. Kjeden har slukt så å si all
konkurranse, og i Bergen sitter nå vi igjen med kun to alternative kjeder,
hvorpå kun en i bykjernen. Tidligere nevnte Apollon har to foretak i sentrum (som
i realiteten opererer uavhengig av hverandre), mens Musikkverket søker seg til
kjøpesentrene i periferien. En og annen enslig butikk er riktignok å finne, men
de blir færre og mer desentraliserte. Platekompaniets hovedutsalg, som ligger
på Torgallmenningen, er en stor butikk med variert utvalg. Apollon er nisjebutikk,
mens Musikkverket er minste felles multiplum, med dertil begredelig utvalg.
For bare noen år siden så ting ganske annerledes ut. Vi hadde Apollon
(riktignok bare en enkelt avdeling), Platon Musikk (med tre filialer), Free
Record Shop (som tok over lokalene etter Akers Mics konkurs), Playcom og Hysj
Hysj. Av disse er kun Apollon tilbake, mens Free Record Shop har evakuert til
kjøpesenter i Åsane. Jeg kan jo samtidig nevne platesjappen til Mikal Telle,
som også ble lagt ned. Om man ser etter flere butikker i sentrum, må jeg
henvise til tre brukthandlere.
55% av all musikk selges av de store kjedene, med Platekompaniet som
ledende aktør (en fjerdedel av kjedesalget). Tilsvarende for dagligvare er 99%
(!), og platekjedene siger sakte mot samme mål, om da ikke forbruksvanene
endres så radikalt som det spås av enkelte. Jeg vet at mine forbruksvaner vil
bestå av nedlastning, til nød sampling, med formodning om påfølgende innkjøp i
butikk.
Jeg vil ikke
påberope meg noen form for wallraffing akkurat, men fikk som mange andre et
lite innblikk gjennom jobbsøknad til Platekompaniet, med påfølgende prøve. Som rock-
og metalentusiast var prøven temmelig vanskelig, med fokus på de mest populære
artistene (samt noen få feinschmecker-alibi). Krevende altså, til tross for min
iherdige mysing over ukens vg-liste. Jeg levnet min tilværelse som ansatt i
platekompaniet små sjanser. Merkelig nok kom jeg videre til intervjuet, og det
ble vurdert dit hen at jeg hadde gjort det bra på prøven - idet jeg spurte om
de ikke hadde forvekslet navn og resultater. Det kom imidlertid frem under
intervjuet, tross mine anstrengelser for å tone dette ned, at jeg var tilhenger
av tungrock. Og noen øyenbryn ble ufrivillig hevet idet jeg antydet en kommende
konsert med Slayer.
Jeg fikk ikke jobben,
og velger å tro at det ikke utelukkende kan ha skyldtes mine musikalske
preferanser, ettersom butikken faktisk har en reol med metal. Men jeg er heller
ikke fremmed for tanken om at mine sjanser ville bedret seg om jeg hadde
erklært min fascinasjon for Muse (som jeg faktisk liker), Interpol og andre ’hotte’,
nye band. Jeg setter for øvrig pris på at ekspeditørene har inngående kjennskap
til produktene de fører, slik tilfellet er på Apollon (og var på Feedback). Her
om dagen var jeg innom Musikkverket, hvor jeg spurte etter den nye til
Darkthrone. Ekspeditøren ba meg stave navnet mens han fiklet med pc’en. Jeg får
håpe det var dysleksien det sto på.
NRK meldte for en tid tilbake at
Platekompaniet tar seg betalt for å anbefale plater overfor kundene sine.
Platekompaniet plukker ut musikken de har lyst til å anbefale - og gir
artistene tilbud om å betale for å bli anbefalt i annonser og butikk. Et annet
moment Ballade og NRK omtalte var Platekompaniets praksis med å føre opp
nyutgivelser på sin Topp 15-liste basert på forventet salg. Altså ikke en
oversikt over reell omsetning, men et lukrativt reklameboard.
Dette sier seg nesten selv for
min del, og gjelder antakelig det meste av bransjen. Hvor ofte har du sett
anbefalinger av totalt ukjente artister? Eller nisjemusikk? Hos Platekompaniet
er det derimot lettere å få ’gjennomslag’ for slik eksponering. For om lag ti-tolv
tusen kan du få platen din anbefalt i den enkelte butikk.
Forbrukerombudet mente at
Platekompaniet ikke drev med villedende markedsføring. Men vel å merke kun gjennom
et dementi fra gründer Egil Dahl, og ikke gjennom innhenting av opplysninger
fra andre deler av bransjen.
Sett bort fra mistankene om fiksing av lister, gjør ikke Platekompaniet
noe galt rent prinsipielt. I hvert fall ikke noe man kan ta dem på. De knebler
markedet fullstendig lovlig. Platebutikker konkurrerer på linje med alle andre
bransjer, men konkurransen er så hard at mangfoldet taper terreng. Jeg må
spørre meg om vi ser konturene av en musikalsk Wal-Mart, et kulturelt monopol? Dette
er jo også tilfellet i krigen mellom dagligvarekjeder, hvor utvalget skrumper
inn – fordi nisjene ikke lønner seg. Salget av underholdningsprodukter som
film, spill og musikk har da også gjort sitt inntog her.
Jeg har ingen annen kur eller botemiddel på utviklingen enn at vi
oppsøker butikken som best ivaretar dine behov, eller som du faktisk trives i.
Om det er Platekompaniet, så er det helt i orden. Om du bare har Platekompaniet,
så er det ikke i orden. Om plateselskapene også hadde grodd litt baller, så
hadde det ikke vært å forakte det heller.
.JPG&mode=preview)
LOGG INN
