KOSTBART: Flyslipp som dette er en kostbar - men nødvendig - måte å transportere mat ut til sultrammede mennesker. Bildet er fra Jebel Marra i Sudan. FOTO: WFP/Antonio Pardela
på matvarebistand har konkludert med at det ikke lenger er mat nok i verden til alle formål. Samtidig tar Verdens Matvareprogram (WFP) til orde for å se hjelpen i et helt nytt lys.
WFPs visedirektør,
John Powell, reiste flere viktige spørsmål på en
konferanse om matvarehjelp i Berlin i begynnelsen av mai.
Powells innlegg på konferansen kan leses ved å gå
hit.
Et av de viktigste punktene i Powells tale er at det ikke lenger er et overskudd av mat i verden – slik det har blitt sagt i flere tiår. Årsaken er at den globale etterspørselen etter landbruksprodukter er langt større enn den var før, blant annet som følge av befolkningsvekst – og da spesielt i Kina.
DETTE HAR ført til at prisene har skutt i været. Bare siden år 2000 har prisen på ett tonn mais økt fra $84 til $138. Den samme prisutviklingen har det vært for hvete ($128 til $194) og ris ($143 til $262).
Videre har landbruket endret seg, blant annet ved at mange bønder nå har avlinger som ikke produserer matvarer, men råvarer til produksjon av biodrivstoff.
Den tredje årsaken er endringer i klima og naturkatastrofer som gjør at bønders avlinger slår feil i større grad enn tidligere.
SUMMEN av dette er at det ikke er et overskudd av mat i verden lenger.
Således kan vi si at konteksten for matvarebistand har endret seg dramatisk. Som en følge av dette, mener Powell, må vi ha en annerledes tilnærming til hvordan vi bruker matvarehjelp som et verktøy i kampen mot sult.
Og det er tvingende nødvendig, for hvert år øker antallet kronisk sultne mennesker med fire millioner – til tross for at fattigdommen i verden reduseres.
850 millioner mennesker er i dag kronisk sultne. 25.000 dør hver eneste dag.
SVARET ER mer skreddersydde og tilpassede løsninger til riktig tid, mener WFP. Tilpassede løsninger kan være alt fra ren matutdeling i krisesituasjoner til distribusjon av kjøkkenutstyr, såkalt terapeutisk og spesialisert mathjelp, kupong-utdelinger, rene penger og minibank-lignende kortsystemer som brukes til å hente ut matvarer. Samtidig må kunnskapsnivået økes, ved at de som mottar hjelp også får opplæring.
 |
| UFRAMKOMMELIG: Slik kan veiene i Darfur se ut i regnsesongen. Bildet viser en sivil lastebil som blokkerer veien. FOTO: WFP/Richard Lee |
- Vi må fokusere på hvem de sultne er, hva slags assistanse de trenger og hvordan vi best kan gi denne assistansen, utdyper Powell overfor
det tyske magasinet D+C.
MANGELEN på matvarer og penger til prosjekter fører til at timingen blir dårlig. Powell trekker fram Darfur som et eksempel. Mange av de sultne holder til på steder som er vanskelige å nå, men ettersom lommeboka er tom, rekker ikke WFP å nå ut med mat før regntiden setter inn – som gjør veier uframkommelige. Løsningen – for at folk ikke skal dø – er å distribuere mat ved hjelp av flyslipp og helikoptre, noe som er svært kostbart. Dersom midlene hadde vært tilgjengelige på et tidligere tidspunkt kunne den samme hjelpen blitt gitt, men langt billigere.
- Det en bisarr situasjon når den internasjonale responsen på kriser som Darfur – der det står om liv og død – finansieres på en helt frivillig basis. For å si det enkelt, vi sender hatten rundt mens folk sulter. Samtidig – uten å fornærme noen – er regjeringer juridisk bundne til å gi penger til
den internasjonale kommisjonen for bevaring av den atlantiske tunfisken. Kan noen forklare logikken? spurte Powell i sin tale.
LOGG INN
wfpno
